Meny
Bli medlem

Om ei dau sild, og hva UiO vil

Sist endret: 27.09.2020
Professor Kristian Emil Kristoffersen ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier (ILN), Universitetet i Oslo. innleder i Klassekampen 16. oktober et angrep på min kronikk 13. oktober, med å vise til at jeg har skrevet navnet hans feil. Jeg ber om unnskyldning, skriver Per Olaf Lundteigen.

 

Av Per Olaf Lundteigen, stortingsrepresentant

- Innlegget stod på trykk i Klassekampen 18. november 2014.

Kristoffersen skriver at han personlig tar lett på dette, for i neste øyeblikk å skrive noe som vekker forundring: «Men sett på bakgrunn av Lundteigens omgang med kjelder elles i kronikken er feilskrivinga heller regelen enn unntaket.» Han setter her ikke fram den dristige påstand at min feilskriving av navnet hans viser hva en kan forvente når det gjelder min kildebruk allment. Han påstår at min «omgang med kjelder elles i kronikken» – altså et allment trekk ved min kronikk – gjør at feilskrivingen av hans navn ikke er unntaket, men regelen.

Men denne posisjonen er en glatt stein å stå på. En slik påstand krever belegg, ellers blir den en boomerang. Kristoffersen prøver seg med ett eksempel: Han skriver at jeg omtaler ILN sitt styrevedtak av 10. juni på en måte som får leseren til å tro at prosjektet Norsk Ordbok 2014 (NO2014) også var en del av dette vedtaket. Kristoffersen har gjentatte ganger understreket at NO2014 var et prosjekt som på normal måte var kommet til sin avslutning, noe rektor Ole Petter Ottersen sluttet seg til. Dette står imidlertid ikke i motsetning til at det er sammenhengen mellom avslutningen av NO2014 og ILNs frasigelse av ansvaret for drift og forvaltning av språksamlingene som har vært sentral både i diskusjonen og i den formelle saksbehandlingen ved ILN. Fram mot styrevedtaket ble de to sakene nærmest fuget sammen.

I saksdokumentet til styremøtet i juni skriver instituttleder Kristoffersen blant annet at det ikke vil bli nye tilsettinger på de to fagområdene leksikografi og navnegransking i perioden 2014–2016. Og: «Vidare vil ressursane som har vore utvikla innanfor prosjektet NO2014 etter prosjektslutt i 2015 inngå som ein del av ILNs samlingar. Det er derfor eit riktig tidspunkt å ta avgjerd om ILN fortsatt skal drifte og forvalte samlingane (min utheving).» I Kristoffersens framlegg til vedtak lød det første av forslagets tre avsnitt: «Instituttstyret vedtar at ILN ikkje skal ta ansvaret for vidare forvaltning og drift av samlingane knytte til leksikografi og namnegransking etter at det pågåande prosjektet Norsk Ordbok 2014 blir avslutta.»

Avslutningen av NO2014 og ILNs frasigelse av ansvaret for drift og forvaltning av språksamlingene hadde ikke bare nær sammenheng med hverandre. De ble sterkt sammenbundet: Professor Kristoffersens forsøk på å belegge sin påstand er ei dau sild.

Mitt ærend med kronikken av 13. oktober var å få en avklaring av innholdet i UiOs beslutning om å frasi seg ansvaret for drift og forvaltning av de sentrale vitenskapelige språksamlingene og heller ikke å ville fullføre digitaliseringen av Norsk Ordbok. Jeg anmodet rektor Ole Petter Ottersen om å fortelle hvilket ansvar han mener UiO har for forskning og utvikling av norsk språk – og for de nasjonale interesser.

I Klassekampen 27. oktober svarer Rektor, og det takker jeg for. Rektor skriver at det ved ILN for tiden er to store satsinger som er relevante for norsk språk: LIA, der målet er å digitalisere talemålsopptak for forskningsformål og det andre ved senter for flerspråklighet « … der mange av forskerne undersøker hva som skjer med norsk språk i møte med minoritetsspråk i Norge.» Dette er viktige prosjekter: Flerspråklighet, særlig med utgangspunkt i norsk, innbyr til viktige problemstillinger. Infrastrukturprosjektet LIA som skal digitalisere og transkribere målføreopptak, i hovedsak 1950-80-tallet, vil være et godt tillegg til navne- og talemålsdokumentasjonen som ellers er i språksamlingene. Også av den grunn er det en gåte at UiO frasier seg ansvaret for drift og forvaltning av samlingene.

Det er gledelig at ILN satser på den nye lektorutdanningen. Nettopp i denne utdanningen er det så viktig at innholdet – pensum – også bygger på og formidler empirisk forskning som har feste i de lange linjer i norsk språk og kultur. I globaliseringens tidsalder er dette særlig viktig.

Rektor velger å ikke ta imot min invitasjon til å diskutere forståelsen av globaliseringen og av hvilke krav den stiller til alternative strategier for at UiO best mulig skal kunne bidra til å fremme de interesser og verdier vi ønsker skal kjennetegne universitetet også i framtiden. Jeg tror vi sammen kunne ha bidratt til mer klargjøring. Det er imidlertid hverken rektorer eller politikere som skaper universiteter og høgskoler. Det er det samfunnet av forskere og lærere sammen med engasjerte studenter som gjør. De vil også avgjøre kursen og utviklingen ved UiO. Viktige spørsmål blir: Hva vil forskerne, lærerne og studentene med UiO – og hva vil de at UiO skal være for Norge?

Det er en gåte at UiO frasier seg ansvaret for ordboksamlingene.