Meny
Bli medlem

Per Olaf Lundteigens innlegg i Finansdebatten 26/11 13

Sist endret: 27.09.2020 #Buskerud
Det norske samfunnet er i stor og rask endring. Spørsmålet er hvilken endringsretning regjeringa ønsker å legge til rette for.

Møte tirsdag den 26. november 2013 kl. 10 (midlertidig) Sak nr. 1 [10:04:15] Finansministerens redegjørelse om statsbudsjett og om nasjonalbudsjettet for 2014 i Stortingets møte 14. oktober 2013, og finansministerens redegjørelse om endringer av Prop. 1 S (2013-2014) og Prop. 1 LS (2013-2014) om statsbudsjettet 2014 i Stortingets møte 8. november 2013 Sak nr. 2 [10:04:36] Innstilling fra finanskomiteen om nasjonalbudsjettet for 2014 og forslaget til statsbudsjett for 2014 (Innst. 2 S (2013-2014), jf. Meld. St. 1 (2013-2014), Prop. 1 S (2013-2014) og Prop. 1 S Tillegg 1 (2013-2014))

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:06:39]:

Det norske samfunnet er i stor og rask endring. Spørsmålet er hvilken endringsretning regjeringa ønsker å legge til rette for. Europaminister Vidar Helgesen fra Høyre sa i sin redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker i Stortinget 21. november:
«Ingen internasjonal aktør påvirker Norge mer enn EU. Norsk utenrikspolitikk begynner i Europa, men det gjør også mer og mer av norsk innenrikspolitikk.» Jeg forstår helheten i statsrådens redegjørelse slik at denne påvirkninga er bra, og ønsket av Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa. Dette er klargjørende og politisk ærlig. Som ombudsmann for Senterpartiets velgere er jeg ikke overrasket over hvor den mørkeblå regjeringa har ledestjerna si. Norge står altså overfor økt tilrettelegging for EU-politikk og økt innflytelse fra EUs organer dersom Kristelig Folkeparti og Venstre, samlet eller enkeltvis, ønsker dette i den videre samfunnsendringsprosessen i Norge. Dette er de store linjene som Venstre og Kristelig Folkeparti må klargjøre i debatten kommende torsdag.
Regjeringa, ved Høyre og Fremskrittspartiet, vil gjennom dette legge mindre vekt på norske forhold, til fordel for vedtak i EUs organer og tilhørende regelverk. Norge skal bli mer EU-like. Annerledeslandet Norge som ikke er seg sjøl nok, er ikke Høyres visjon. EU-motstandernes Samholds-Norge skal endres ytterligere, til Markeds-Norge.
I mange EU-land utvikler statsgjeldskrisa seg, og man går inn i stadig mer krevende faser med økende sosial og politisk uro. Svært høy arbeidsledighet og stadig økende forskjeller mellom folk gir grobunn for en negativ samfunnsutvikling, sett med øya til oss som jobber for Samholds-Norge. EUs system med friest mulig flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft fremmer de økonomisk sterkestes interesser. I dag – omtrent ti år etter innføringen av felles valuta, euro, og senere utvidelsen østover med tolv land i 2004 og 2007 – opplever vi også i Norge konsekvensene av EØS-avtalens fri-flyt-ideologi tydeligere og tydeligere. Norsk arbeidsliv blir mer og mer usikkert, og betalinga for arbeidet blir relativt dårligere for dem som utfører den faktiske produksjons- og tjenesteytinga – dette som følge av et stort utbud av dyktig og billig øst-europeisk arbeidskraft som presser prisene ned.
Med regjeringas tilpasningslinje til unionens politikk vil usikkerheten i arbeidslivet nå stadig nye yrkesgrupper. Dette er virkeligheten for de mange arbeidsmaurene som utfører jobben i Norge. De utfører jobben, de prosjekterer den ikke. De som utfører, har ikke det norske språket eller samfunnskunnskapen som grensevern. De opplever økende konkurranse fra folk som vil jobbe svært billig.
Regjeringa sier på side 16 i finansinnstillinga – i sin hovedmerknad under sysselsettingspolitikken:
«Disse medlemmer viser til at et velfungerende arbeidsmarked er avgjørende for at hver enkelt skal kunne realisere sine drømmer og ambisjoner, og at det skal lønne seg å jobbe.» Ingen bør være uenig i dette. Men det krever at arbeidslivet er regulert, slik at det blir en rettferdig konkurranse, og at markedskreftene korrigeres, slik at en kan leve av vanlig, fullt arbeid.
Jambyrdige forhold mellom folk i Norge er resultat av vedvarende politisk debatt og vedtak. Kampen mot den økonomiske liberalismen ble første gang vunnet i 1935, gjennom kriseforliket mellom Bondepartiet og Arbeiderpartiet, da statsråd Håkon Five, representant for liberalismen, måtte gå av.
Den norske tradisjonen med jambyrdige forhold mellom folk, med basis i å gjøre sin plikt og å kreve sin rett i arbeidslivet, forvitrer nå til fordel for EUs fire markedsfriheter. Dette er en negativ utvikling som mange taper på – først verdikonservative bedriftsledere som ønsker både å utdanne og å ansette medarbeidere i fast, langsiktig ansettelsesforhold. Disse bedriftene utkonkurreres i dag. Så mange sjølstendig næringsdrivende innenfor primærnæring, industri, handverk og handel – disse utkonkurreres i dag. Og dernest dyktige fagarbeidere innenfor produksjon og tjenesteyting som har utdannet seg innenfor det de er interessert i og har evner til, og som samfunnet trenger for å bygge landet. Mange av disse utkonkurreres i dag.
Det er viktig at arbeidslivet fungerer, slik at en blir respektert i arbeidet. Det gir deg sjølfølelse. Det er viktig at Norge i den omstillinga en står overfor, får et mer allsidig næringsliv – med basis i fornybare naturressurser og sterk faglig organisering av arbeidslivet, både for sjølstendig næringsdrivende og for lønnsmottakere – og gjenreiser nasjonalstatens virkemidler, slik at en kan korrigere og begrense bevegelsene av ulike goder over landegrensene.