Politikk for ny kurs
Gjennom jordbrukspolitikken løsrives matproduksjonen vår fra norsk jord og matvaresikkerheten reduseres. Norsk jordbruk er i dag verken økologisk, sosialt eller økonomisk bærekraftig. Kursen ble pekt ut av unionstilhengerne etter 1994.
På tross av mange fagre ord om de samfunnspolitiske mål som norsk jordbruk skal fylle, er det blitt stor avstand mellom teori og praksis. Det trengs ny kurs hvor økt matvaresikkerhet er viktigst.
Grunnlaget for matproduksjon er grønne planter, enten disse spises direkte eller videreforedles av våre husdyr. I en urolig verden med sterk befolkningsvekst og store klimaendringer må alle land utnytte sine naturgitte forutsetninger for produksjon av mat. I dag gjør vi ikke det. Til tross for svært lite jord pr. innbygger og stor folketilvekst reduserer vi jordbruksarealet og svekker samtidig jordas produksjonsevne. Sjølforsyningsgraden synker.
Ny kurs må bygge på naturgitte vilkår for matproduksjonen. Da er det ikke grunnlag for stordrift i volum, verken i primærproduksjonen eller i foredlingsindustrien. Dersom myndighetene fortsetter å prioritere stordrift under våre forhold, krever det tilgang på billig import av hvete og soya, overgang fra familiejordbruk til selskapsjordbruk hvor norske arbeidsvilkår erstattes av billig østeuropeisk arbeidskraft og tilskudd fra staten til driftsbygninger som ellers ikke blir bygd.
Ny kurs må sette fokus på å øke planteproduksjonen. Investeringer i nydyrking, utmarksgjerde, grøfting, kalking for å øke arealene i drift og forbedring av fruktbarheten i jordsmonnet, må prioriteres framfor å bruke statsbevilgninger på etablering og utbygging av fjøs, hvor drifta er basert på importert korn. Det siste fører til sterk regional konsentrasjon, forurensingspress og tilhørende store jordbruksarealer ut av drift.
Ny kurs må sikte mot å finne fram til en bærekraftig, lønnsom og langsiktig forvaltning av arealene gjennom økt vekt på jord- og plantekultur. Bare grønne planter kan fange CO gjennom fotosyntesen. Dess mer og grønnere planter, dess større kraft i kampen mot klimakrisa. Vi vil trenge planter som tåler et anna klima og vi må bruke maskiner som gir mindre jordpakking.
Jordbruksavtalen i år har skritt i riktig retning. Norsk jordbruk og hele foredlingsindustrien er avhengige av importvernet. Norge har et legalt tollvern i WTO som alle WTO-land har godkjent. Selv om tollendringene kom sent, er skrittvis omlegging av tollvernet avgjørende viktig. Dagens regjering har innsett at økt tollbeskyttelse er nødvendig.
Produsentprisene må opp. De dekker i dag knapt variable kostnader. Tollvernet må brukes sammen med samvirkeorganisasjonenes markedsmakt for å sikre et nødvendig innenlands produsentprisnivå.
Jordbruksavtalen i år er en erkjennelse fra regjeringen om at inntektene i jordbruket må heves i forhold til andre grupper. Det er viktig at tallmaterialet framover bygger på faktiske regnskaper.
Framover må jordbruksavtalen forenkles. Jordbrukspolitikken framstilles ofte som vanskelig. Slik er det imidlertid ikke. Men det er en vanskelig balansegang mellom markedsmuligheter på den ene siden og produksjonsmåten (størrelsen på innsatt areal, arbeidskraft og kapital) på den andre siden. Virkningen av tiltak kan ta tid, men retningen må være klar.
Retningen må snus til å styrke areal og arbeid. Store investeringstilskudd i bygninger i et mettet marked er et virkemiddel som gir markedsprisfall og tvinger flere ut av næringa - i praksis gjennom økt foredling av importert fôr. Det reduserer både kornproduksjonen og bruk av gras i inn- og utmark.
Kornprisen er den sterkeste enkeltfaktor for å beskytte verdien av gras og beitemark. Høyere kornpris gir høyere verdi på graset. Kornet er en nøkkelfaktor for matvaresikkerhet. Kornmangel har med korte mellomrom vært bitter erfaring. Fram til 1996 finansierte staten beredskapslageret av korn. Nå tar vi ikke lenger beredskapskostnaden med slikt. Staten solgte beredskapslageret til Statkorn Holding, dagens Cermaq.
Det er viktig at forbrukerne sikres trygg norsk mat med høy kvalitet. Ikke minst sett i forhold til ukjent innhold av plantevern-, innsekt- og soppmidler, hormoner og genmodifiserte planter som vi vet det ellers finnes mye av. Det er viktig å stimulere til et godt kosthold ved bedre merking av innholdet, bl.a. salt og palmeolje. Mattilsynet må gis langt bedre redskap til å kontrollere matvarenes innhold.
Jordbruksavtalen virker i dag som en rasjonaliseringsavtale for videreforedling av import fôr. Den gjør bruk av jord i Norge lite lønnsomt, mens bruk av importert fòr gjøres lønnsomt. Samtidig er nå gjeldsnivået snart det dobbelte av omsetningen i næringa. Dette er verken økonomisk, økologisk eller sosialt forsvarlig eller bærekraftig. Primærnæringene og distriktene føres ut for stupet om en fortsetter som nå. Skjer det, vil jordbruket miste den brede politiske støtten og alternativ matforsyning fra utlandet vil framstå som billigere for norske forbrukere og høgresidas beslutningstakere.
Per Olaf Lundteigen (Sp), Stortingsrepresentant for Buskerud