Meny
Bli medlem

Putnam, den amerikanske drømmen og den norske folkesjela

Sist endret: 27.09.2020
Denne uken besøker Robert Putnam Norge. Putnams pessimistiske tankegods er dessverre relevant for Norge også. Ulikhet tar livet av den norske folkesjela, skriver Anne Beathe Tvinnereim.

 

Av Anne Beathe Tvinnereim, nestleder i Senterpartiet

 

Ulikhet har tatt livet av den amerikanske drømmen, sier Harvard-statsviteren Robert D. Putnam. Sosial ulikhet ødelegger sosial kapital. Putnams pessimistiske tankegods er dessverre relevant for Norge også. Ulikhet tar livet av den norske folkesjela.

I Putnams siste bok; «Our kids»; beskriver han hvordan 50-tallets USA var et samfunn preget av høy sosial mobilitet. Han bruker sin egen barndomsby som eksempel. Barn med ulik sosioøkonomisk bakgrunn bodde i samme område, gikk på samme skole og lekte sammen. Fattige unger var en del av livene til de rike barna, og derfor stilte lokalsamfunnet opp for dem. Den sosiale kapitalen var høy. I dag derimot, lever disse menneskene i adskilte verdener i samme by. Fellesskapet stiller ikke opp på samme måte; den sosiale kapitalen er forvitret. Ansvaret er flyttet fra fellesskapet til den individuelle familie. Før kalte folk nabolagets under for «our kids», sier Putnam. Nå snakker man om sine egne barn.

«Sosial kapital» har blitt et nytt buzzord, men det er over tyve år siden Putnam dokumenterte verdien av sosial kapital i boka «Making democracy work». Her viste han hvordan de økonomiske og byråkratiske forskjellene mellom nord-Italia og sør-Italia skyldes den ulike tillitskulturen mellom folk. Når det er tillit mellom folk, glir alt bedre både i det økonomiske livet og ellers. Det er skrevet mye om hvordan de nordiske landenes suksess kan tilskrives slik tillit – kalt sosial kapital. Sosial kapital er selve tekstilet som utgjør fellesskapet. Men fellesskap forutsetter felles identitet, og det forutsetter nærhet. Kort sagt: fellesskap forutsetter at folk treffer folk – på tvers av sosiale og kulturelle lag. I Norge har vi hatt korte avstander og små enheter både sosialt og geografisk. Måten vi har organisert oss på har gjort de gode fellesskapene mulig. I et fellesskap med mye sosial kapital tar folk ansvar når det gjelder. Det var det vi så når Lærdal brant. Folk som stilte opp. Det er ingen selvfølge. Det er en konsekvens av hva slags lokalsamfunn vi har skapt.

I boka «Bowling alone» fra år 2000 beskriver Putnam hvordan sosial kapital i USA har forvitret gjennom at deltakelse i samfunnsliv og sosiale fellesskap har blitt svakere. Folk begynte å gå i bowlinghallen alene. Dette forklarte han med en rekke faktorer, blant annet høyere flyttefrekvens, mylderet av media, deltakelse i frivillige organisasjoner og til og med skilsmisserater.

Norge er ikke USA, men også hos oss vokser ulikheten og svekkes den sosiale kapitalen. Mange av oss kjenner på at den gamle dugnadsånden – som sosial kapital kanskje kan kalles på godt norsk – forvitrer. De fleste foreldre kjemper som løver for sine egne barn, men stadig færre tar seg tid til å trene idrettslaget eller stille på korpsdugnaden. «Vi har glemt det gode gamle kollektive ansvaret», sa Gro Harlem Brundtland i sin nyttårstale allerede i 1995. «Nabokjerringer som følger med og kjefter når noen får juling eller blir mobbet, er der ikke lenger. Vi må få folk til å bry seg om hverandre igjen.»

Da PST-sjefen i fjor varslet om økt terrortrusselen i Norge, sa hun: «Når vi ikke klarer å fange opp disse personene ute i kommunene, på skolene og på arbeidsplassene, har vi mislykkes som samfunn». Justisministeren sa det samme: «Det er vi som samfunn, som skoler og nærmiljøer som ikke har fått til den oppgava skikkelig». Justistoppene roper altså etter forebygging i nærmiljøene.  Men samtidig gjør de sitt beste for å sentralisere seg bort fra de oversiktlige enhetene som må til for å drive forebygging – ikke minst politiet.

Mange hevder at mangfold er noe som bare finnes i storbyen, og ikke på bygda. Jeg vil hevde det stikk motsatte. I mindre samfunn er man nødt til å omgås hverandre, og man må forholde seg til ulike folk. I store, uoversiktlige samfunn kan vi flokke oss sammen med dem som likner oss mest. Vi kan velge fritidsaktiviteter og nærmiljø utifra hvem vi ønsker å omgås Det blir det ikke mangfold av – og det blir heller ikke fellesskap. Tvert imot – det blir paralelle samfunn som lever ved siden av hverandre uten å samhandle – slik Putnam så det hadde blitt i sin barndomsby.

Politikere kan legge til rette for gode lokalsamfunn der sosial kapital vokser og trives. En god offentlig skole som favner alle deler av befolkningen er nok den viktigste fellesskapsarenaen. Frivilligheten må gis vilkår for å nå ut også til marginaliserte grupper, ikke minst flyktninger og innvandrere. Ungdomsråd, eldreråd og råd for funksjonshemmede i kommunene kan oppnå mye mer hvis de samarbeider enn hvis de jobber i siloer. Og når vi planlegger arealer i kommunene, enten det er offentlige bygg, boligkomplekser eller uterommet – så må vi planlegge for fellesskap: hvor skal folk møtes på tvers? Hvordan kan vi designe byen eller bygda vår for gode fellesskap?  Bygdehuset settes ikke opp på dugnad lenger. Kommunene må planlegge for fellesareal og allmenning når man skal reise boligkompleks og offentlige bygg. Også mediene spiller en essensiell rolle i å skape fellesskap. Tenk bare på hva sølvguttene på julaften eller VM på ski betyr for identitetsskaping og referanserammer i samfunnet. En gang var NRK1 valget man hadde, og alle snakket om det samme fjernsynsprogrammet rundt lunchbordet dagen etter. I dagens medievirkelighet dyrker vi våre særinteresser og omgås likesinnede. Putnam kaller det cyberbalkanisering. Det er stadig færre referanser som binder oss sammen som samfunn.

Denne uken besøker Robert Putnam Norge, som gjest hos Tankesmien Agenda. Det er all grunn til å ta Putnams briller på og rette blikket mot vårt eget land. Mange av oss har tatt noen særtrekk ved det norske samfunnet for gitt. Vi har trodd at likhetsidealet og sosial kapital var så inngrodd etter generasjoners gang at det var del av genmaterialet vårt. Men ulikheten øker i Norge, og det er et resultat av villet politikk. Vi kan redusere ulikhetene hvis vi vil, og hvis vi tør, og vi kan bygge arenaer for fellesskap, i stedet for økt individualisering.

-------------

Mer om Harvard-statsviteren Robert D. Putnam her: http://robertdputnam.com/