Råd til 100 kr mer til mat i året?
Ja, det tror jeg sannelig vi tåler. Ikke minst om vi er litt flinkere til å unngå nødkjøp på bensinstasjonen og tilfeldige innkjøp på kooperativen.
Fredag la landbruket fram sine krav til jordbruksavtale for 2014. En økning av inntektsmulighetene på 47 000 kr pr årsverk er kravet. I praksis vil det si at vi som forbrukere må ut med om lag 100 kr mer i året til mat.
Landbruket er ei politisk næring. Ei næring vi nesten tverrpolitisk ønsker oss over hele landet. Da må vi legge til rette for at det er mulig å produsere mat også der det ikke er mest kostnadseffektivt. Som i brattlendt terreng med små åkerlapper, i arktisk klima eller der en bare kan dyrke gras som kan høstes bare en gang i løpet av en kort sommer.
Å basere oss på at vi kun skal kjøpe mat fra utlandet ser de fleste på som uaktuelt. Å være ensidig avhengige av import gjør oss veldig sårbare for høge priser eller manko på mat den dagen ei krise skulle oppstå. Men skal vi ha et landbruk som produserer mat over hele landet, må vi være villige til å betale for maten som produseres.
Samtidig som vi skal betale for å ha matproduksjon over hele landet, er det også sendt med forventninger til bøndene fra staten. I Landbruks- og matmeldinga som ble lagt fram i fjor er det forventning om at produksjonen av mat skal øke med 20% innen 2020. Skal en kunne nå det målet må det være lønnsomt nok til at bonden ser at det blir igjen noe på bunnlinja når diesel, gjødsel, plantefrø etc er betalt. Selv om den rød-grønne regjeringa har bidratt til å øke inntektsmulighetene i landbruket de siste åra, vet vi at kostnadene på innsatsfaktorene har økt og at mange teller på knappene for å finne seg annet og mer lønnsomt arbeid der en har mer ordnet arbeidstid og bedre mulighet for ferie og tid til familien.
Senterpartiet er ikke noe faglag for landbruket, men vi er et politisk parti som ser de verdiene landbruket skaper som grunnlag for bosetting over hele landet. Vi mener at uten et aktivt landbruk er det ikke mulig å opprettholde levende lokalsamfunn i hele landet. Bøndene produserer ikke bare mat, men også kulturlandskap som er pent å se på og grunnlag for tusenvis av arbeidsplasser over hele landet. Landbruket bidrar til at over 40 000 arbeider i Norges nest største industribransje, næringsmiddelindustrien. Næringsmiddelindustrien foredler kjøtt, egg og melk etc. Landbruket bidrar også til at det er levebrød for maskinreperatøren, veterinæren, inseminøren, dyretransportøren, melketransportøren, byggenæringa, reiselivet etc. Uten landbruket som basis i distrikts-Norge vil også disse næringene skrumpe inn, og flere av oss ville måtte se oss om etter arbeid i byen.
Jeg skal ikke spå hvordan årets forhandlinger vil gå, men jeg forventer at regjeringa leverer. Jeg skrev i fjor da bruddet var et faktum at jeg mente vi måtte se på selve forhandlingsinstituttet slik at forhandlingene ble bedre. Paradokset er at årets forhandlinger kan bli de siste dersom det blir en blå-blå-regjering til høsten. Høyre vil flytte forhandlingene til statsbudsjettprosessen og Frp vil ha vekk hele avtalesystemet. I tillegg vil disse to regjeringspartnerne kutte mellom 2 og 6 milliarder i avtaler som allerede er framforhandlet. Ikke nok med det, men de ønsker å fjerne tollvernet. Det betyr mer import og mindre lønnsomhet for matproduksjon i et høgkostland. Jeg kan ikke forstå at noen kan mene at det vil føre til økt matproduksjon. Forventninger om produksjon over hele landet kan man i alle fall se langt etter.
Jordbruksforhandlingene er en ordning som er viktig for det gjensidige forholdet mellom ”oppdraget” staten gir på vegne av fellesskapet og det bøndene forventes å levere. Budsjettnemdas tall, der både faglagene og statens er representert, danner grunnlaget for forhandlingene. Det er flere som er uenige i om disse tallene er de riktige. Vi har lest i avisen at enkelte mener standarden på husene på gården er nok til å mene at det er penger i gardsbruk, uten å se nærmere på om det er penger tjent på matproduksjon eller via jobb utenfor gården. Andre mener at driftgranskningene må ligge til grunn. Uansett må vi ha et felles utgangspunkt. Så langt er det budsjettnemdas tall både bondeorganisasjonene og staten er enige om skal ligge til grunn for forhandlingene. Det forholder jeg meg til.
Årets krav fra bøndene for å oppfylle statens forventninger om økt matproduksjon, kulturlandskap og bosetting over hele landet vil koste oss om lag en 100-lapp ekstra i matutgifter i året. Staten skal legge fram sitt tilbud om noen dager. Det må gi grunnlag for forhandlinger. Resultatet av de vet vi ikke noe om, men det kan hende at vi som forbrukere kanskje må betale litt mer for maten i året som kommer. Jeg tror vi skal klare det.
Av Anne Tingelstad Wøien, stortingsrepresentant fra Oppland