Meny
Bli medlem

Sentrumspartiene lever!

Sist endret: 27.09.2020
Jeg vil si at sentrum definitivt finnes, og at sentrumspartiene har et klart ideologisk fellesskap. For å vokse må de fremstå som tydelige politiske alternativ til Arbeiderpartiet og Høyre, ikke som dvaske mellomparti på aksen mellom høyre- og venstresiden, skriver Senterungdomsleder Erling Laugsand.

Av Erling Laugsand, leder i Senterungdommen.

Etter et oppspill fra Civitas Torstein Ulserød spør Drude Beer på kommentatorplass i Nationen om sentrumspartiene fortsatt finnes?

Jeg vil si at sentrum definitivt finnes, og at sentrumspartiene har et klart ideologisk fellesskap. For å vokse må de fremstå som tydelige politiske alternativ til Arbeiderpartiet og Høyre, ikke som dvaske mellomparti på aksen mellom høyre- og venstresiden.

Bildet av sentrumspartiene som en blokk plassert mellom Arbeiderpartiet og Høyre gir et overforenklet og dermed feil bilde av det politiske landskapet. Det gir i mange spørsmål mer mening å snakke om sentrumsideologien som den tredje vei, som den grønne pol i politikken.

Hva kjennetegner denne grønne polen? For meg så handler det først og fremst om folkestyre foran statsstyring eller markedsstyring, og om desentralisering av makt, kapital og mennesker. Det handler om en bærekraftig forvaltning og bruk av naturressurser. Sentrumspartiene deler også en lidenskap for frivillig sektor. Dette er i sum et selvstendig alternativ og ikke et mellomstandpunkt på aksen mellom statsstyring og frie markeder. Sentrumspartiene finner fortsatt et meningsfullt ideologisk fellesskap i forsvar for disse verdiene.

Ett felles kjennetegn er en sterk vektlegging av ikke-materielle verdier, noe som gjennomsyrer hele samfunnssynet til de tre partiene. Det handler om hvorvidt målet først og fremst er et produksjonssamfunn der vårt viktigste bidrag som individer er å øke BNP, eller om det er andre mål på livet og menneskets verdi som skal legges til grunn.

Alle sentrumspartiene er sterke forsvarere av et aktivt lokalt folkestyre, i motsats til venstresidens statlige sentralstyring og høyresidens ønske om å overlate alt til et utemmet marked. Vi mener det lokale folkestyret har en stor verdi i seg selv, vi har tillit til vanlige folk. Historisk går det en linje fra kampen mot embetsmannsstaten til dagens kamp mot teknokratiet. For bondevett og sunn fornuft og en verdsettelse av de erfaringene og meningene som hverdagsmenneskene har.

Både Ulserød og Beer avviser tanken om sentrumspartiene som representanter for det et flertall i folket mener. De trekker frem partienes særinteressestandpunkt og forholdsvis lave oppslutning som bevis for dette. Jeg vil hevde at sentrumspartienes påståtte særinteressestandpunkter i realiteten ofte er viktige samfunnsinteresser, og ofte betydelig mer representativt for det folk flest mener enn det som har vært reflektert i stortingets sammensetning. EU-saken er et godt eksempel, likedan med sentrumspartienes nei til oljeboring i Lofoten og Vesterålen. I disse sakene har gjennomslag for ”særstandpunter” vært mer i tråd med folkeviljen enn det stortingsflertallet kan gi uttrykk for. Jeg tror dette også gjelder saker som for eksempel jordbrukspolitikken til Senterpartiet, familiepolitikken til KrF og miljøpolitikken til Venstre.

Min hypotese er at en av sentrumspartienes store utfordringer rett og slett er at mange velgere deler deres særstandpunkter, men at de ikke vektlegger disse mest når de skal velge parti.