Meny
Bli medlem

Si ja til organdonasjon

Sist endret: 27.09.2020
Køene for transplantasjon blilr lengre, men færre vil gi. Det er et paradoks, skriver Kathrine Kleveland.

Leserbrev i Nationen 16.07.14
Av Kathrine Kleveland

Jeg er glad i livet, og er stort sett heldig å ha livsglede i overflod. Denne uken ble jeg imidlertid nedslått av nye tall som viser at færre sier ja til organdonasjon. Veien er blitt enda lengre fram for dem som venter på organer i Norge. Jeg forstår det ikke, og er enig med leder i Stiftelsen Organdonasjon som hevder at dette må skyldes uvitenhet.

Selv orienterte jeg mine nærmeste om dette for over 15 år siden og hadde i flere år et lyseblått kort i lommeboka. Nå har jeg en livsglad lysegrønn app på mobilen og har fylt ut elektronisk donorkort. Mine nærmeste vet at jeg vil være donor om det blir aktuelt. For meg er det fint å vite at kanskje noen kan ha bruk for deler av meg når jeg dør. Jeg har jo ikke lenger bruk for dem.

Det er ikke sikkert at det som er greit for meg er greit for deg, men flere må ta et standpunkt. Legene blir stadig dyktigere og er klare til å transplantere. Flere syke står i kø, men færre vil gi. For et paradoks.
Hva er det som gjør at køene blir lengre og færre vil gi? Ved nyttår sto 365 norske pasienter på venteliste. Som politiker i Senterpartiet vil jeg være med å finne løsninger på hvordan flere kan bli oppmerksom på at dette er noe vi alle bør ta stilling til. Vil et id-kort der alle må forholde seg til organdonasjon være løsningen? Kan spørsmål om organdonasjon bli en del av en elektronisk pasientjournal? Noen har foreslått et merke i førerkortet, men det er ingen nedre aldergrense for å være donor, heller ingen øvre, så det er ikke et fullgodt alternativ.

Vi har alle minimum sju organer som kan gis bort, hjerte, to lunger, to nyrer, bukspyttkjertel og lever. Nye behandlingsmåter gjør at stadig mer av oss kan brukes. Jeg bruker vanligvis ikke tid på å tenke på hvordan kroppen fungerer, og er som regel opptatt av alt mulig annet. For andre er det annerledes, det sies at den friske har mange ønsker, den syke har bare ett...

På 80-tallet bodde jeg på hybel i Trondheim i huset der Norges første hjertetransplanterte hadde bodd. Det var litt sensasjon over det, og det er over 30 år siden hun ble operert. Les mer på organdonasjon.no om henne og andre som har fått nye liv, fordi andre var villige til å gi.

Nesten alle kan være organdonorer. Det er faktisk flere krav til meg som blodgiver enn som en eventuell organgiver. Fredag skal jeg gi blod. Det er et veldig enkelt og fort gjort. Det handler om å kunne bidra litegrann praktisk til fellesskapet mens jeg lever. Men for meg er det også en god følelse å vite at det muligens kan leve mer etter meg enn minner. Tar du praten med dine nærmeste om organdonasjon i kveld? Det er faktisk livsviktig.