Radikal tiltakspakke for lønnsomhet i skogbruk og treforedlingsindustri

Norsk skogbruk – bruk av skog – representerer store muligheter for verdiskaping og for å kunne produsere klimavennlige produkter basert på grønt karbon. Skogressursene vil spille en avgjørende rolle i overgangen til lavutslippssamfunnet og for å utvikle en sterk bioøkonomi. Bærekraftig skogbruk er vårt viktigste virkemiddel i klimapolitikken og grunnlaget for verdiskaping og arbeidsplasser i store deler av Norge.

Den dagsaktuelle situasjonen for treforedlingsindustrien er imidlertid kritisk. For mange produktområder er kompetanse og utviklingsmiljøet i toppklasse, men den økonomiske utviklingen i Norge og verdikjedens rammebetingelser gjør at lønnsomheten og verdiskapingen svekkes. Utviklingen innenfor produksjon av cellulose, tremasse, papir, kartong, plater (treforedlingsindustrien), er så dramatisk negativ at hele den industrielle etterspørsel etter skogsvirke kan bli borte i store deler av landet. Både næringa og myndighetene må ta ansvaret for den situasjonen man har kommet opp i.

Med unntak av Borregaard budsjetterer alle treforedlingsfabrikker med omtrent nullresultat eller røde tall for 2013. Borregaard er unntaket som har vist at av tømmer kan man framstille produkter med langt lysere markedsutsikter enn cellulose og avispapir, som er hovedproduktene hos dagens treforedlingsindustri. Ved Borregaard omdannes det fornybare karbonet i tømmer til produkter som spesialcellulose, lignin, vanilin og bioetanol. Finkjemikalier til farmasøytisk industri utvikles også på Borregaard. I dag inngår produkter herfra blant annet i sement, gips, betong, gjødsel, batterier, røntgenkontrastmidler, vanilje- og proteinerstatninger. Mulighetene i framtida er enda mange flere med et stort antall plastprodukter og tråd til klesproduksjon, noe som kan avta store volum. Dette er imidlertid krevende teknologiske og markedsmessige omstillinger hvor vi i dag bare har Borregaard og Tofte som «koker» tømmer, noe som er forutsetning for å produsere slike produkter. 

Uten en politikk som igjen gjør hele verdikjeden for skog lønnsom og sterk, vil ikke norsk industri kunne være med på denne utviklingen. Omstillingen av norsk treforedlingsindustri i tråd med hva markedet etterspør og klimaet trenger, er imidlertid en svært krevende prosess som må skje i nært samspill mellom staten, fagbevegelsen, skogeiersamvirket og langsiktige, nasjonale investorer. Vi må nå tenke stort på samme måte som vi tenkte på skipsfarten: «Norge uten skipsfart er ikke Norge.» «Norge uten skogbruk og treforedling er ikke Norge.» For skipsfarten ble det etablert tre nye ordninger i milliardklassen, nemlig lånefinansiering og garantier til skipsverftene, nettolønnsordning til sjøfolka over statsbudsjettet og nullskatt på overskuddet i rederiene.

Landsmøtet i Senterpartiet mener at regjeringa i tett dialog med næringa må iverksette tiltak som umiddelbart gir internasjonale konkurransedyktige rammebetingelser for hele bransjen og sikrer videre drift ved Tofte etter 1. mai 2013.

For å realisere dette må regjeringa opprette et investeringsprogram i form av investeringstilskudd i miljøteknologi, langsiktig, rimelig risiko lånekapital, samt kapital til strategisk eierskap for trelast og treforedlingsbransjen.

Regjeringa må gjøre det klart overfor Sødra Cell-konsernet i Sverige at dersom de ikke vil selge Tofte til ny eier, vil avvikling av fabrikken medføre strenge, kostbare krav til miljøopprydning. Ved videre drift vil den norske stat kunne være villig til å gå inn på eiersida med inntil 34 prosent eierandel sammen med private, langsiktige eiere. Gjennom dette vil det kunne etableres en samfunnskontrakt mellom de nye private majoritetseierne og staten slik at alle parters interesser blir ivaretatt.

Regjeringa må videre legge fram en omfattende tiltakspakke for skogbruk og treforedlingsindustri i revidert nasjonalbudsjett 2013, som kan sikre lønnsomhet i bransjen. Dette er en forutsetning for en kraftfull satsning på skogbruk som del av den framtidige bioøkonomien. Her må eksisterende virkemidler styrkes og nye tiltak iverksettes.

Følgende nye tiltak må iverksettes:

-CO2-avgift på utvinning av olje og gass må finansiere dagens skogavgift med 100 kroner/m3 solgt tømmer, slik at skogens evne til å samle CO2 bedres.

-eget investeringsprogram for bruer og flaskehalser på vei, slik at tillatt lengde på tømmertransport kan praktiseres med 24 meter og tillatt tyngde på 60 tonn.

Eksisterende ordninger for skogbruk og treindustri må styrkes, hvor det viktigste er:

-forsknings- og utviklingsmiljøene ved Universitetet for miljø og biovitenskap og NTNU og private forskningsmiljøer må styrkes kraftig med årlige statlige grunnbevilgninger over en tiårsperiode.

-dagens skogsbilveinett må opprustes med statsbevilgninger slik at de kan brukes av moderne vogntog i større deler av året.

-finansiere utbygging av et nett av tømmerkaier langs kysten.

-oppruste jernbanenettet med terminaler og sidespor for billigere, miljøvennlig frakt av flis og tømmer.

Denne omfattende tiltaksplanen krever at næringa og regjeringa har en felles forståelse av hvor radikalt nytt vi må tenke for å gi lønnsomhet i hele verdikjeden og dermed skape framtidstro.

Gjennom dette kan vi skape utfordrende produksjonsarbeidsplasser, og samtidig vise at vi tar klimautfordringene på alvor gjennom tiltak i Norge.