Meny

Vårt lille land

Sist endret: 16 03 2017
Ordet «desentralisering» er ikke moderne lenger. Ordet «robust» er moderne. Spørsmålet er om ikke ildens viltre ferd gjennom Lærdalsøyri kan fortelle oss at ordet «desentralisering» bør få en renessanse, skriver stortingsrepresentant Anne T. Wøien.

Vi har alle latt oss gripe av den forferdelige brannen som herjet i Lærdal. Vi har sett gnistregnet som raste i stormen gjengitt i aviser og tv. Vi har vært vitne til en enorm innsats fra brann- og redningsarbeidere, fra sivilforsvaret og sivilbefolkningen. Vi har latt oss imponere av alles kamp for å berge andres liv og hjem, i fare for sitt eget liv, der strømmen var borte og telefonnettet nede. Til tross for at all infrastruktur sviktet i infernoet klarte innbyggere og hjelpemannskaper til slutt å få ilden under kontroll.

I ettertid har det kommet utspill om å sentralisere nødetater for å gjøre dem mer «robuste» når tragedien rammer. Spørsmålet er om denne katastrofen hadde blitt lettere å hanskes med om det kommunene var større og om brann- og redningsetatene var sentralisert?

Oppland har heldigvis vært forskånet for en slik ildfull herjing, men flere lokalsamfunn i Oppland har møtt andre av naturens ukontrollerte elementer. Flommene i Gudbrandsdalen og Valdres sitter fortsatt friskt i minne hos de som mistet hus og hjem, og de som hadde ansvar for kriseledelse i kaotiske timer.

Hadde flommene for et år siden blitt bedre håndtert dersom det var en storkommune? Hadde det vært lettere å tøyle vannet, vinden og ilden med sentraliserte nødetater? Det er slettes ikke sikkert. Erfaringene fra Lærdal er at det i tillegg til de som skal hjelpe oss når katastrofen inntrer, så trår bygdefolket sjøl til. Det er i slike situasjoner vi virkelig får erfare at folk i fellesskap stiller opp når ulykkene rammer. Folk hjelper folk. De åpner sine hjem, låner bort klær og ordner med mat og husly.

Vårt lille land er fortsatt sårbart. Senterpartiet har som målsetting at det skal bo folk i hele landet vårt. Vi vet også at ny teknologi gir oss muligheter til å samarbeide og samhandle på en helt annen måte enn tidligere, men vi vet også at det kun er folk til folk som kan berge oss når teknologien svikter. Vi kan ikke forsikre oss hundre prosentmot at tele- og mobilnett, elektrisitet og veier aldri blir ødelagt.

Regjeringa har sentralisering som hovedprosjekt. Det er svaret på alle spørsmål. Politietaten skal omorganiseres og gjøres mer «robust». Det samme gjelder kommunene. Færre ordførere og folkevalgte fra bygdene skal gjøre kommunene mer «robuste». Brann- og redning skal slås sammen. Lokalsykehusene er truet. Infrastruktur som veier i distriktene er «ulønnsomme». Bøndene skal «slippes fri» og med færre bønder blir grunnplanken i bygdene fjernet. Folk flytter fra og ikke til.

Senterpartiet er et motstrømsparti. Vi ønsker en utvikling som setter lokalsamfunnet der du bor i sentrum. Bosetting i hele landet er ikke et mål bare for at turister skal få noe pent å se på når de reiser rundt i landet vårt.

Politikk for desentralisering er å ville bosetting og næringsliv i hele landet og å tilrettelegge for bruk av ressursene vi er tildelt der de ligger. Og ikke minst er det å ville beredskap for hele landet vårt også som en plikt og et ansvar overfor resten av verden. 

Om ordføreren i Lærdal bodde i en "robust" storkommune som omfattet både Lærdal og Sogndal og kanskje flere, er det ikke sikkert han hadde visst hvor den 90 år gamle damen bodde og fått henne ut av huset sitt i tide… 

 

Anne Tingelstad Wøien, stortingsrepresentant for Oppland Senterparti
 

Denne kommentaren sto på trykk i GD 27. januar 2014.