Det har en lang stund vært populært fra høyresiden å kalle Senterpartiet for reaksjonært, reformfiendtlig og generelt lite endringsvillig. Disse karakteristikkene kommer oftest opp når man prater om politireformen, kommunereformen eller regionreformen. Som ”Gamle Bryn” i Hellbillies-sangen, vil Senterpartiet åpenbart ”ha alt ved det gamle”. Kanskje er det faktisk sånn, at vi liker å holde fast ved de gode kvalitetene i det samfunnet vi har bygget opp. Kanskje er det faktisk sånn, at vi i Senterpartiet ikke må endre ting som ikke er ødelagt. Kanskje er det faktisk også sånn, at vi har våre løsninger for framtidens utfordringer. Høyresiden mener mye av løsningen ligger i sammenslåing og store enheter, med distansen det medfører. Senterpartiet er like opptatt av utfordringene samfunnet står overfor i framtiden. Men vi mener at løsningen på oppgavene like ofte ligger i mindre enheter – effektivitet gjennom nærhet.
Personlig jobber jeg i storbyen, og reiser hele landet rundt for å holde foredrag, men jeg har valgt å bosette meg i en liten kommune, for å oppleve nærheten, for å oppleve fellesskapet, og for å ha følelsen av tilhørighet. Jeg digger faktisk at jeg etter et endt kommunestyremøte kan dra til butikken og kjøpe mitt daglige brød, og samtidig få ris og ros fra sambygdinger over innsatsen. Jeg verdsetter det faktum at over halvparten av bygda er venner med samtlige i kommunestyret på Facebook, og at de med det har en lett inngangsportal for å komme med sine innspill. I et lite og nært samfunn er det ofte lettere å bli hørt – og få gjennomslag- enn i et stort.
Effektiviteten i et lokalsamfunn er heller ikke til å kimse av; Jeg elsker at svigerinna mi kan handle på butikken, og få beskjed om at hun må ta med en pakke til meg, uten at hun nødvendigvis må ha med seg hentemelding eller pass. At dama på bensinstasjonen, som har jobba der i en mannsalder, tar ut skinka av toasten min før jeg en gang har bedt om det. At det lokale brannvesenet kjenner alle hus, alle småveier, og i mange tilfeller, hvem som bor i husene når det oppstår brann. At ambulansesjåførene er lokalkjente om GPS`n svikter og responstiden utfordres. Små og store saker og hendelser som gjør lokalsamfunnet til en effektiv og nær enhet.
Selv om ”bygdedyret” dessverre kan trives litt for godt i mindre lokalsamfunn , er det viktig å huske på at gjennomsiktighet også fører mye positivt med seg. Lokalkunnskap, omsorg og dugnadsinnsats i vanskelige tider, for å nevne noe. Det handler om at man som samfunn i fellesskap lettere kan dra lasset for å møte de utfordringene som treffer oss i dagens globaliserte samfunn.
Det er ikke alt som kan løses med ”New Public Management”-teorier. Av og til er de små løsningene de mest effektive. At for eksempel en hjemmesykepleier kan stikke innom en sambygding for å ta blodprøve, legevakten kan da gi et raskt og betryggende svar per telefon og dermed faktisk forhindre både lang tur til legevakten og iblant en dyr og unødvendig sykehusinnleggelse. Eller at lensmannen som har bodd og jobbet i bygda i hele sitt voksne liv, kan forebygge kriminalitet, fordi han kjenner ungdommene, han kjenner foreldrene deres, og han kjenner miljøene. For som vi alle vet, er det dyrere å drive med brannslukning enn å forebygge. Det er bare så synd at forebyggingsgevinsten ikke vises i budsjettene.
Med dette innlegget prøver jeg IKKE å si at man ikke kan oppleve de samme godene i byene. Der det finnes levende lokale bymiljø, er alt dette mulig. Poenget mitt er å fremheve stikkordet ”nærhet”; til politikere, tjenester og samfunnet. Av og til må man holde fast ved de kvalitetene man har bygd seg opp som samfunn i årtier. Nettopp for å møte fremtidens utfordringer. Alle samfunn har en gang startet som små. Jeg tror det er sunt å av og til ha et blikk for fundamentet når man bygger videre på det nye. Det handler ikke om å være reformfiendtlig eller lite endringsvillig. Det handler om å bruk sunt bondevett.
Torstein Lerhol, fylkestingsrepresentant Senterpartiet