Meny
Bli medlem

Hva er det egentlig som skjer?

Sist endret: 27.09.2020

Å følge internasjonale valg og politikk har blitt til noe annet enn normalen de siste to årene. Men hvor dramatisk er dette egentlig, og hvorfor skjer det, spør Ola Borten Moe i dette innlegget.

- Av Ola Borten Moe, nestleder i Senterpartiet.


Å følge internasjonale valg og politikk har blitt til noe annet enn normalen de siste to årene. Den politiske virkeligheten har blitt bredere i den forstand at standpunkt som tidligere ble regnet som relativt utrerte i dag er i ferd med å bli offisiell politikk. Fremtoning og retorikk fra enkelte hold er også svært forskjellig fra det vi har vært vant med så lenge jeg kan huske.

Å følge den nye amerikanske presidenten er tidvis en spesiell opplevelse, men blekner i forhold til det vi ser i antatt siviliserte land som Filipinene og Venezuela. Britene har meldt seg ut av EU, Frankrike har gjennomført et presidentvalg uten de tradisjonelle partiene, sosialdemokratiene er på vikende front i hele Europa og både Kina og Russland flekser muskler. Men hvor dramatisk er dette egentlig, og hvorfor skjer det?

Demokratiet er en samfunnskontrakt som forutsetter at de som styrer leverer på noen grunnleggende forventinger i samfunnet. I vår tid handler det om trygghet, arbeidsplasser og fremtidstro for både individ og samfunn. Etter Berlinmurens fall har vi hatt drøyt 25 år med globalisering og liberalisering. Mer og mer makt og innflytelse er flyttet ut av de nasjonale og demokratisk kontrollerte organ og inn i markedet eller overnasjonale organ og mekanismer få har et forhold til, og enda færre aner hvordan styres eller kontrolleres. Det er liten tvil om at dette har skapt verdier, gjort den globale økonomiske kaken større og dratt mange i utviklingsland ut av fattigdom. Men det er heller ingen tvil om at utflagging av industriarbeidsplasser og produksjon kombinert med høy innvandring har gjort at det er mange som taper på denne utviklingen i vår del av verden.

I USA har kjøpekraften for middelklassen stått i ro siden 70-tallet, mens stadig flere blir absurdrike. Noe av det samme ser vi også i mange land i Europa. Her hjemme er vi mindre eksponert for dette grunnet oljeinntektene som holder grupper som ellers ville tapt stort oppe. På toppen av dette har vi fått fullt kaos i Midt - Østen og den muslimske verden. Et område som i tillegg til å være en dyp tragedie for seg selv og de som bor der eksporterer terror og ekstreme holdninger til blant annet Europa og USA. En ikke ubetydelig konsekvens er også en av historiens største migrasjonskriser, et fenomen som aldri har gått fredelig og sivilisert for seg. Når den etablerte eliten, formet i et liberalt og rettighetsstyrt verdensbilde, ikke er i stand til å ta innover seg hvilke problemer dette representerer for vanlige folk som faktisk velger dem er det ikke til å undres over at det får konsekvenser.

Slik sett er det mulig å argumentere for at det som nå skjer like mye er et bevis på at demokratiet fungerer som at det ikke gjør det. Folkesuverenitetsprinsippet vi ellers feirer har aldri betydd at folket skal støtte opp om den til enhver tid sittende politiske elite. Noe vi lett kan få inntrykk av når vi registrerer lett forskremte reaksjoner fra de som i dag har makten, enten det er i politikk eller i media.  Men hva kommer til å skje fremover?

USA har åpenbart endret sin handelspolitikk og satt pekefingeren på et ømt sikkerhetspolitisk faktum i Europa; vi betaler for lite av forsvarsutgiftene og stoler for mye på at USA garanterer for oss. Hva Trump kommer til å gjøre med Paris-avtalen vet vi foreløpig ikke (31.5), men jeg leser det inn i samme kontekst som når han trakk USA ut av den store asiatiske frihandelsavtalen: det er viktigere å forsvare amerikanske industriarbeidsplasser enn alle andre hensyn. På grunn av overgang fra kull til gass i USA har de uansett mye å vise til når det gjelder reduserte klimagassutslipp, og mye av politikken utformes uansett på delstats og bynivå.

Når det gjelder de sikkerhetspolitiske implikasjonene er det viktig å ikke trekke konklusjoner om at alt er endret for raskt. NATO, USA og artikkel 5. gjelder selvsagt fremdeles. Men det er uansett både riktig og fornuftig at Europa, inkludert Norge, øker sine forsvarsbudsjetter og tar større ansvar for egen sikkerhet selv. Selv om politikken er justert og innpakkingen er svært annerledes vil USA og Europa fortsatt være i et kulturelt, sikkerhetspolitisk og handelspolitisk fellesskap som kommer til å prege begge verdensdeler og verden fremover.

Hvilken retning Europa kommer til å utvikle seg i er i så måte vel så interessant. Det avgjørende er etter mitt skjønn arbeidsplasser, vekst og sikkerhet. Etter Brexit og Macron`s seier har det vært spekulert i et enda tettere integrert Europa med mer makt til Brussel og overnasjonale strukturer. Jeg tror det er feil vei å gå. Hellas betaler nå prisen for å være del av en valuta tilpasset økonomiene i nord. Britene forlot EU fordi de ikke lenger kontrollerte egne grenser og egen utvikling. Det er lett å se for seg at også svenskene tenker seg om to ganger før de erstatter kronen med euroen.

I tillegg til et økonomisk system som sikrer vekst og trygghet trenger vi alle følelsen av at vi er med å kontrollerer utviklingen av eget samfunn og egne liv. Det finnes ingen andre alternativer til det en myndige og demokratiske nasjonalstater. Videre må vi sammen løse migrasjonskrisen og trusselen knyttet til alle former for terror og ekstremisme, men selvsagt først og fremst islamsk. Migrasjonsspørsmålet handler ikke bare om byrdefordeling i Europa, men også om hvordan vi bidrar til å skape levelige forhold de steder de flykter ifra.

Ingenting av dette er enkelt. Men det har det vel strengt tatt aldri vært. I min barndom på 80 tallet var vi oppriktig redde for atomkrig - verden har gått fremover.

Innlegget stod også på trykk i Adresseavisen fredag 2. juni 2017