Av Ola Borten Moe, nestleder i Senterpartiet.

Staten må finansieres, og skatter og avgifter er den vanligste måten å gjøre dette på. Skal velferdssamfunnet vårt ivaretas og utvikles sier det seg selv at vi som bor i Norge må akseptere et relativt høyt skattenivå. Denne uken la AP frem sitt opplegg for skatter og avgifter den kommende valgperioden og de foreslår et noe høyere skatte og avgiftsnivå for å sikre velferden. Regjeringen kontret raskt med at noen dermed ble nødt til å betale mer. På samme vis som når de selv økte drivstoffavgiftene i høst.

Her, og ofte ellers blir summen av offentlig og privat sektor debattert som om den er statisk. Om velferdsnivået skal utvikles må privat sektor skattlegges hardere. Veksten i økonomien får liten plass, likeså effektiviteten i offentlig sektor og bruken av oljepenger. Sittende regjering har gått bananas i bruken av oljepenger. Den er tredoblet siden 2007 og for første gang tar vi nå mere ut av oljefondet enn vi setter inn. Dermed er det lett å senke skattene samtidig som velferden øker. Det som er skapt av nye arbeidsplasser de siste årene er innenfor offentlig sektor. Det er derfor åpenbart at dette ikke kan fortsette over tid, og at også vi i større grad må finansiere statens virksomhet med løpende skatte og avgiftsinntekter. I så måte er det derfor godt belegg for å ta til orde for en forsiktig skatte og avgiftsøkning. Men det er en for enkel inngang.

Effektiviteten i offentlig sektor er imidlertid lite diskutert. Det brukes mye tid må «modernisering» av offentlig sektor, vi har til og med fått en egen moderniseringsminister. Men de reformene Regjeringen iverksetter trekke imidlertid i feil retning, og fører snarere til at kostnadene øker – ikke effektiviteten. Vi lever i et samfunn som i stadig større grad skal måles, dokumenteres og rapporteres. Dette skaper selvsagt jobb for folk som flytter papir, men det øker kostnadene, reduserer effektiviteten og sannsynligvis kvaliteten på offentlige tjenester. I tillegg endrer det norsk kultur – fra å være et resultat og tillitsorientert samfunn er vi i ferd med å bli et samfunn som belønner de som til enhver tid kan dokumentere at de ikke ha gjort noe galt. Det er en helt annen dynamikk for samfunnsutvikling, og sannsynligvis en svært negativ en.

Vi trenger ikke færre kommuner – men færre direktorater. Vi trenger flere lærere som underviser – ikke skoler som øver på nasjonale prøver og store systemer som sammenligner resultater. Vi trenger håndverkere som bygger hus – ikke dokumentasjon og kontroll. Vi trenger flere folk i arbeide – færre på trygd. Vi trenger politi som er tilstede og driver både forebyggende virksomhet og etterforskning – ikke et enormt politidirektorat som dokumenterer og detaljstyrer fra Oslo. Vi trenger et potent Sjøheimevern og Heimevern over hele landet, ikke store stabsfunksjoner. Slik har det blitt på område etter område, og med sittende Regjering har tatt helt av. Noe må de jo sikkert bruke oljepengene på, men jeg kan knapt tenke meg en mer destruktiv inngang til ressursbruk og offentlig styring enn det vi her er vitne til. Det minst oppmuntrende er kanskje at de klarer å presentere dette som noe som gir bedre og mer effektive offentlige tjenester. Selv om det ikke mangler på dokumentasjon av det motsatte.

Jeg er overbevist om at det er mye ressurser og bedre kvalitet å hente på hvordan vi organiserer og driver offentlig sektor. Vi trenger en tillitsreform der vi faktisk stoler på at folk har et positivt engasjement for jobben sin som ikke drives fremover av dokumentasjon og kontroll. Dermed er det mulig å skape bedre og mer effektive offentlige tjenester uten å øke skattene tilsvarende i Norge. Om vi legger ned Politidirektoratet kan vi ansette knapt 300 stykker til i operativ tjeneste og opprettholde de 120 tjenestestedene som nå er foreslått nedlagt.

Det er også mulig å tenke seg at mindre skatt kan gi større verdiskaping og dermed lønne seg. I vårt program foreslår vi et eget skattefradrag for de som er i jobb og tjener minst. Det blir dermed mer attraktivt å jobbe enn å gå på trygd, vel å merke uten at de som går på trygd får det dårligere. Det skal derfor også øke utbudet av arbeidskraft i de sektorene som har lavest konkurransekraft fra før og dermed styrke muligheten for å holde på produksjon og aktivitet i Norge fremfor at den blir flyttet til lavkostland. Endelig vil det virke sosialt utjamnende, dette er skattelette i bunnen av den norske lønnsstigen – ikke på toppen slik Regjeringen har insistert på de siste årene.

Heller ikke Senterpartiet vil uten videre akseptere at alle de skattelettelsene som er gjennomført de siste årene skal stå. Og det er uansett både riktig og viktig å se på innretningen fremover. Å sponse de mest velstående slik at de kan kjøre Tesla til jobb i kollektivfeltet er meningsløst og destruktivt i alle henseende. Men før vi øker skattene må vi også se på hvordan offentlig sektor faktisk drives. Det kan gjøres både bedre og mer effektivt enn det gjøres i dag. Og om vi kan flytte skattefradragene fra dyre elbiler til folk som står på og gjør et ærlig dagsverk hver dag har vi kommet et godt stykke i riktig retning.