Det er mulig å se konturene av en linje i den politikken statsråd Jon Georg Dale fører: Staten skal bruke sine virkemidler, inkludert våre skattepenger, til å presse prisene til bonden ned, og skape større usikkerhet for både produsent og forbruker. Gevinsten er enda rimeligere mat, i alle fall på kort sikt.

For hva er det verdt at vi er selvforsynte med egg i Norge? At vi kan spise bløtkokte egg uten frykt for salmonella? Markedsordningen på egg sikrer bonden avsetning og pris som skal være til å leve med. Ikke for mye forlangt etter å ha investert seks millioner pluss med pant i gård og grunn. Hvorfor Dale foreslår å fjerne markedsordningen på egg i landbruksmeldinga fremstår uvisst.

Fra et forbrukerperspektiv kan det være verdt å vite følgende: Konsumet av egg i Norge varierer med opp mot 50 prosent gjennom året. Vi bruker mye mer egg til jul og påske enn resten av året. Dette løses med å skille eggeplomme og eggehvite, dermed produsere lagervare, og industrien bruker så dette til f.eks. majones. Til påske er det bygd opp et lager av eggeplommer som sikrer produksjonen av majones, slik at alle eggene kan gå til konsum.

Forbruker er sikret friske norske egg i butikken, industrien får dekt sitt behov året rundt – og ingen trenger å bekymre seg for salmonella. Og det er i tillegg billig. Vinn – vinn. Men så fjerner Dale ordningen – mottaksplikten forsvinner – prisrisikoen øker – og noen finner ut at det er billigere å importere egg, enn å bygge opp et lager av eggeplomme og eggehvite til jul og påske. Dermed går etterspørselen etter norske egg ned. Prisene, i alle fall til produsent, går ned. Familier går konkurs og vi får egg fra utlandet i butikk vi ikke vet er friske. Noen blir syke av salmonella – norske forbrukere må læres opp til å hardkoke alle egg – og etterspørselen går ytterligere ned. Alle taper.

For to år siden doblet regjeringen konsesjonsgrensen for kylling, slik at det «skulle være mulig å leve av det på heltid». Fasiten kjenner vi. I den grad det finnes kyllingbønder som tjener penger, må man nå jobbe mer for å oppnå det samme.

Ifølge Dale blir det sikkert fart i sakene for de som driver med korn når markedsordningen fjernes. For økt usikkerhet knyttet til avsetning og pris er selvsagt det alle produsenter ønsker i en stadig mer kapital og kompetansedrevet produksjon. Og det er sikkert ingen som kommer til å slutte med korn og begynne med gras av den grunn. Og derfor kommer heller ikke målene om å produsere mer korn i Norge og å holde grasproduksjonen i distriktene til å ryke. Og følgelig vil vi heller ikke produsere mindre mat i Norge fremover. Alt dette for å gjøre norsk matproduksjon mer robust, moderne og lønnsom.

Men statsråden er jo liberalist – dette er jo resultat av liberale reflekser og grunnholdninger. Mer marked, mindre reguleringer. Men hvordan rimer det med at fellesskapets skattepenger skal brukes til å produsere mer av noe det er overproduksjon på? Med andre ord: Sauebønder skal betale for egen undergang over skatteseddelen. Liberal markedsteori tilsier at tilbud og etterspørsel finner hverandre i krysset mellom kostnad og hva markedet er villig til å betale. Når dette balansepunktet forstyrres, f.eks. gjennom statstilskudd, vil prisen presses ned for hele produksjonen alt annet likt. Blant annet derfor skal man være forsiktig med å forstyrre velfungerende markeder.

Min konklusjon er dermed som følger: Statsråd Dale er liberalist når det passer han, men målet er åpenbart å gjøre livet surere for norske produsenter, og øke usikkerheten i norsk matproduksjon. Om han ikke lykkes med mindre toll, økte konsesjonsgrenser og fjerning av markedsordningene så må «prinsippene» vike, og han bruker statstilskudd for å oppnå det samme.

Orwell skrev at krig er fred, frihet er trelldom og at uvitenhet er styrke. Jeg er spent på hva slags nytale vi får fra Dale i neste omgang.
 
Innlegget stod også på trykk i Nationen 26. januar 2017