Geopolitiske jordskjelv stiller nye krav til hvordan vi best ivaretar norske interesser. Nye sikkerhetspolitiske utfordringer fordrer at vi utnytter bredden i vårt utenrikspolitiske engasjement. Vi må bygge allianser, kjempe for våre grunnleggende verdier og bidra til stabilitet og utvikling. Dette må vi gjøre gjennom deltakelse på viktige internasjonale arenaer, tett samarbeid med partnere, samtidig som vi må bygge vår egen nasjonale beredskap og forsvarsevne, skriver Gram og Tvinnereim.
- av forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) og utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (Sp)
Ukraina sin kamp for frihet er også en kamp for våre verdier og sikkerhet. Det er krigen hvor de demokratiske vestlige landene møter de autoritære statene som ønsker en fundamentalt annen verdensorden. En verdensorden hvor makt går foran rett. Krigen har sveiset Russland og Kina tettere sammen. Både Iran og Nord-Korea bidrar også betydelig til Russlands krigføring i Ukraina. Interessekonfliktene mellom autoritære stater og Vesten har blitt tydeligere, og den internasjonale rettsorden svekkes.
Både forsvarspolitikken og den såkalt «myke utviklingspolitikken» bidrar til å ivareta norske interesser og nasjonal kontroll. På den årlige, tradisjonsrike sikkerhetskonferansen i München er vi begge invitert, som forsvarsminister og utviklingsminister. Vi ser at sikkerhetspolitiske utfordringer stadig veves tettere sammen med spørsmål knyttet til fattigdom og utvikling. Et godt eksempel er matsikkerhet.
Nok mat er et av befolkningens mest grunnleggende behov. Matsikkerhet er en viktig del av den grunnleggende beredskapen for ethvert land, enten vi snakker om Norge eller et utviklingsland. Matsikkerhet handler om nasjonal sikkerhet. Det har Totalberedskapskommisjonen også minnet oss om her hjemme. I mange land i sør har man smertelig fått erfare konsekvensene av matusikkerhet. I tillegg til de menneskelige lidelsene som følger av sult og underernæring, har vi sett hvordan en sulten befolkning kan føre til sosial uro, politisk ustabilitet, ekstremisme, konflikt og migrasjon.
De siste to årene har vi sett at tilgang til mat brukes som våpen i krig, og til å kjøpe seg lojalitet i global stormaktsrivalisering. Krigen i Ukraina viser helt konkret hvordan sikkerhetspolitikken direkte kan påvirke matsikkerheten og matprisene i store deler av verden. Russland bruker mat som et virkemiddel i sin krigføring ved å angripe Ukrainas korneksport samtidig som de har styrket sin egen rolle som eksportør av korn og kunstgjødsel til Afrika. Med dette fyller Russland opp krigskassen som kan brukes til å fortsette krigen mot Ukraina i tillegg til å kjøpe lojalitet blant vennligsinnede land og i det globale sør.
Dette har både utviklings- og sikkerhetspolitiske konsekvenser. Matsikkerhet har blitt storpolitikk og sikkerhetspolitikk. Derfor var det USAs utenriksminister, Anthony Blinken, som innledet da mat sto på programmet under World Economic Forum i Davos for en måned siden. Av samme grunn står mat sentralt på sikkerhetskonferansen i München.
På samme måte som økt selvforsyning av mat er viktig for norsk sikkerhet og beredskap, er investering i matsikkerhet i utviklingsland et bidrag til å stabilisere andre områder i verden – flere av dem ligger i Europas randsoner. Norges strategi for matsikkerhet i utviklingspolitikken; «Krafttak mot svolt»; er slik sett ett av regjeringens sentrale bidrag til global sikkerhet.
Norge har sammen med Storbritannia tatt på seg en ledende rolle i å utvikle et fremtidig ukrainsk kyst- og sjøforsvar. Utviklingen av ukrainske maritime kapasiteter vil bidra til å styrke sikkerheten i Svartehavet og til å åpne handelsruter. Støtten Norge og allierte gir vil være viktige bidrag for å etablere fri ferdsel av blant annet korntransport fra Ukraina. Det er også avgjørende viktig at Norge bidrar med luftvern slik at Ukraina blant annet kan forsvare sine havner og kornsiloer.
Fordi verdenshandelen er så globalisert og hele verden avhenger av lave matvarepriser, er vårt bidrag til Ukraina – som i århundrer har vært kjent som Europas «kornkammer» - ikke bare et bidrag til å stanse Russlands militære aggresjon og grove overtramp mot folkeretten. Det er også et bidrag til global matsikkerhet og stabilitet og for å forhindre at mennesker drives på flukt.
Et annet eksempel på at utviklingspolitikken, utenriks- og forsvarspolitikken utfyller hverandre, er i allianser og samarbeid om globale utfordringer. Vi opplever at mistillit øker på den globale arenaen. Noen har interesse av å skape et inntrykk av at Vesten står mot resten; at USA og Europa opererer med doble standarder, eller at kriser og konflikter andre steder i verden ignoreres. Vi ser også at våre motstandere fyrer opp under denne mistilliten. Russland sprer for eksempel et falskt narrativ om at økte matpriser og energipriser i kjølvannet av krigen skyldes Vestens sanksjoner mot krigen.
Systematiske desinformasjonskampanjer har til hensikt å overbevise innbyggere i afrikanske land om at Russland kjemper en krig mot et imperialistisk Vesten, der Russland og afrikanske land bør være allierte. For Norge og våre allierte er det maktpåliggende å bekjempe disse falske narrativene. På lengre sikt kan rivaliseringen om utviklingslandenes gunst skape nye blokker og allianser som setter arbeidet for felles globale utfordringer mange tiår tilbake, og som øker de geopolitiske spenningene ytterligere.
Alt dette er det i norsk interesse å forhindre. Da må vi benytte hele bredden av utenrikspolitiske verktøy; fra den spisse enden i form av en forsvarspolitikk som trygger oss hjemme, til den myke enden i form av en utviklingspolitikk som både bygger stabilitet og skaper tillit.