I 1949 stod det klart at Norge trengte organisert samarbeid med andre stater for å sikre vår uavhengighet. Siden den tid har Norge basert seg på et forpliktende alliansesamarbeid i NATO og på forsterkninger fra allierte i krise og krig. Tilleggsavtalen Supplementary Defense Cooperation Agreement (SDCA), som Stortinget behandlet 10. juni, bekrefter at USA fremdeles forplikter seg til å bidra til norsk sikkerhet, skriver Bengt Fasteraune i dette innlegget.
- av Bengt Fasteraune (Sp), stortingsrepresentant for Oppland og medlem i stortingets utenriks- og forsvarskomite
Å forsvare Norge utelukkende med egne styrker er ikke et realistisk alternativ. Vårt grunnleggende asymmetriske forhold til Russland gjør oss særlig avhengige av internasjonal støtte. Derfor er vi med i NATO, og derfor er det viktig at USA og andre allierte kan øve og forberede bistand til Norge.
For å kunne legge til rette for et effektivt og godt samarbeid i krise og krig må vi legge grunnlaget gjennom langsiktig tenking, et godt planverk, samhandling og koordinering og utbygging av en hensiktsmessig infrastruktur. Sikkerhet, stabilitet og forutsigbarhet forutsetter at vi trener sammen med våre allierte og partnerland i fredstid.
Norsk basepolitikk ligger fast
Innføringen av begrepet «omforente områder» har ført til påstander om at avtalen medfører at det vil bli opprettet amerikanske baser i Norge, i strid med basepolitikken. Det er ikke riktig. De fire områdene omtalt i avtalen, Rygge, Evenes Sola, og Ramsund vil ikke være amerikanske baser, men sentrale områder i videreutviklingen av samarbeidet med USA tilknyttet norske forsvarsbaser. Avtalen endrer hverken norsk basepolitikk eller norske anløpsregler, men inngås med full respekt for norsk suverenitet. Atomvåpen skal fortsatt ikke lagres på norsk jord i fredstid.
I tilleggsavtalen frafaller Norge førsteretten til å straffeforfølge handlinger det amerikanske personellet eventuelt begår også utenfor tjeneste. Dette er nytt, men et slikt frafall er også en utbredt praksis mellom allierte. Norge har likevel adgang til å trekke tilbake dette frafallet, i særlige tilfeller der norske myndigheter mener det foreligger spesielle omstendigheter, spesielt aktuelt der det er begått en alvorlig forbrytelse. Norge og USA har hatt et godt og konstruktivt samarbeid om jurisdiksjonsspørsmål under den eksisterende NATO SOFA-avtalen. Det er ingen grunn til å tro at denne tilleggsavtalen vil medføre endringer i dette.
Samtidig som avtalen inneholder konkrete tiltak som er ment å verne om norsk sikkerhet, regulerer SDCA-avtalen også de praktiske forholdene med det norsk-amerikanske forsvarssamarbeidet. I tillegg til strafferettslig jurisdiksjon og omforente områder innebærer avtalen en rekke forhold som inn- og utreise, postkontorer, skatteforhold og vilkår for kontraktører. At vi har en åpen og omforent avtale om disse praktiske forholdene, er ikke bare en styrke for det bilaterale forholdet med USA, men også for forholdet til vår nabo i øst.
Kontinuitet i norsk sikkerhetspolitikk
Russlands angrep på Ukraina medfører en varig endring av våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Dette er likevel ikke tiden for eksperimenter eller overraskelser i norsk utenriks og forsvarspolitikk. SDCA-avtalen endrer ikke norsk base- og atompolitikk, anløpsregler eller norske begrensninger på lagring av visse våpentyper på norsk territorium. Det er en tilleggsavtale til en eksisterende avtale og viderefører det sterke og tillitsbaserte forsvarssamarbeid vi har hatt i over 70 år. Slik rommer avtalen både avskrekking og beroligelse og viser kontinuitet i vår sikkerhetspolitikk.