Et slag i mellomgulvet for norsk industri

Senterpartiet vil sikre norske interesser. Da vi gikk ut av regjering var det fordi vi ikke kunne godta mer suverenitet til EU i kraftpolitikken. Andre mener noe annet, men reservasjonsretten i EØS avtalen finnes nettopp for å verne nasjonale interesser. Likevel ble det påstått at vi måtte ta hele avtalen uten unntak.

På samme måte som staten har måttet lindre konsekvensene av et skjevt kraftmarked med strømstøtte, står vi igjen i en situasjon der vi håndterer symptomer i stedet for årsaker. Strømstøtten betales over skatteseddelen, og pengene kunne vært brukt på viktigere tiltak.

De siste dagene viser at forholdet til EU begynner å ligne et forhold mellom en eier og en underleverandør. Når EU kjenner presset, innfører de beskyttelsestoll på varer fra en nær samarbeidspartner. Det er oppsiktsvekkende at regjeringen virker overrasket.

Nå vil enkelte ta til orde for norsk EU medlemskap. Kostnaden for Norge ville være stor. Skal vi gi fra oss fiskeriressursene til EU. Og tror vi virkelig at Norge kommer bedre ut ved å sitte rundt et bord med over syv hundre deltakere og rundt ti norske stoler. Vi gir EU bistand for om lag fem milliarder årlig. Et medlemskap ville kostet langt mer selv om vi kanskje slapp dagens toll.

Vi skal samarbeide med Europa, men samarbeidet kan ikke være enveiskjøring. Når EU innfører toll på norsk industri, må Norge svare. EØS-midler bør fryses, eller vi kan innføre eksportavgift på norsk kraft til EU, slik at kostnadene balanseres og norsk industri kan trygges. Samtidig som den norske regjeringen opptrer passivt så har Islands EU-vennlige regjering innført sanksjoner mot EU gjennom å ikke ville signere avtaler etter påleggene til unionen.

Det norske folket skal ikke bære regningen for dette. Den må EU ta. For oss som kommer fra steder som Hadsel og Grane, der helt grunnleggende tjenester må kjempes fram, er forskjellen mellom samarbeid og rævkjøring lett å kjenne igjen.