Russlands invasjon av Ukraina og brutale krigføring har mobilisert det internasjonale samfunnet og ført til et paradigmeskifte i europeisk sikkerhetspolitisk historie. Putins grusomheter styrker NATO. Finland og Sveriges NATO søknader markerer et historisk vendepunkt.
- av Bengt Fasteraune (Sp), medlem av Stortingets utenriks- og forsvarskomite
I 1949 stod det klart at Norge trengte organisert samarbeid med andre stater for å sikre sin uavhengighet. Norges medlemskap i Atlanterhavspakten la ikke bare et nytt grunnlag for norsk sikkerhetspolitikk, men stadfestet at vi ikke kunne stille oss likegyldige til den ideologiske kampen mellom demokrati og totalitært styre. Nå har Russlands krigføring og en endret trusselsituasjon ført Finland og Sverige nærmere NATO.
På utsiden av den militære forsvarsalliansen
Finlands posisjon som militær alliansefri har i stor grad basert seg på landets historie og dets 1340 kilometer lange grense mot Russland. Et Nato-medlemskap har lenge vært utenkelig, men Russlands invasjon den 24. februar ble et viktig vendepunkt i debatten rundt landets tilknytning til den militære forsvarsalliansen. Torsdag 12.mai ble det offentliggjort at statsminister Sanna Marin ønsker å melde landet inn i den militære alliansen. Samtidig viser meningsmålinger et stort flertall for NATO-medlemskap.
I Sverige har spørsmålet om NATO-medlemskap blitt håndtert mer som innenrikspolitikk enn forsvars- og sikkerhetspolitikk, og den sosialdemokratiske regjeringen har frem til helt nylig vært kategorisk mot Nato-medlemskap. Søndag 15.mai kunngjorde imidlertid den svenske statsministeren Magdalena Andersson at også Sverige skulle søke om å bli medlem av NATO. Etter en lang periode som en alliansefri nasjon markerer beslutningen et markant skifte i Sveriges forsvars- og sikkerhetspolitiske tradisjon.
Et stadig tettere partnerskap
Både Sverige og Finland har lenge samarbeidet tett med NATO. I 1994 sluttet begge land seg til NATOs Partnerskap for fred (PfP) program og fikk med dette en tettere tilknytning til den militære forsvarsalliansen. Som følge av krigen i Ukraina har det vært tett koordinering mellom NATO og EU.
Men EU og NATO har likevel svært forskjellige roller. For selv om Lisboa-traktaten som EU er bygget på understreker solidaritet innad i unionen, har betydningen av NATO som en rendyrket kollektiv forsvarsallianse blitt betydelig styrket i lys av Russlands angrepskrig. Det er den realiteten Finland og Sverige nå står ovenfor. For til tross for at både Sverige og Finland har et tett samarbeid med NATO i dag, er det kun fullt medlemskap som gir sikkerhetsgarantien av NATOs Artikkel 5 og kollektive forsvaret. Finland og Sveriges politiske skifte mot et tettere samarbeid med NATO viser at et EU-medlemskap ikke er nok som følge av den endrede trusselsituasjonen.
Nordisk samarbeid
Også et nordisk militært samarbeid har vokst tett i takt med Sverige og Finlands stadig tettere samarbeid med NATO.
I dag er det Nordisk forsvarssamarbeid – NORDEFCO som er rammen for det flernasjonale forsvarssamarbeidet og består som en viktig del av vår sikkerhets- og forsvarspolitikk. Norden har et felles verdigrunnlag og en kultur som binder oss sammen. For Norge vil et finsk og svensk Nato-medlemskap i enda større grad enn i dag muliggjøre et langt tettere forsvarssamarbeid. Likevel må Norge raskt styrke eget forsvar, tuftet på kapasiteter i alle forsvars grener. Norsk forsvarsevne skal altså ikke gå på bekostning av et samlet nordisk NATO-fellesskap, men gi handlefrihet til økt sikkerhetspolitisk samarbeid på tvers av landegrenser.