Hvem skal styre Norge?

Nær sagt alle politiske saker kan omgjøres. Om du ønsker mer penger til vei eller jernbane, kan dette gjøres om på neste statsbudsjett. Om du ønsker lavere eller høyere skatter, kan også dette endres neste år. Kort fortalt, de fleste politiske avgjørelser kan tas på nytt.

Når vi flytter makt ut av Norge, er det annerledes. Det har faktisk ikke skjedd én eneste gang at de partiene som egentlig ønsker å melde oss inn i EU, har bidratt til å flytte makt tilbake til Norge fra EU. Derfor skal vi være ytterst forsiktige med å gi fra oss kontroll.

På fredag begår et flertall på Stortinget en historisk feil. Da stemmer et flertall, bestående av Høyre, Ap, Venstre, MDG og KrF, for å gjøre viktige deler av EUs fjerde energimarkedspakke til norsk lov. Med det tar de et langt steg mot å gjøre Norge til en del av EUs energiunion.

Norsk energipolitikk har vært en historisk suksess. Hvis vi ikke hadde styrt vår egen energipolitikk selv, ville vi vært et svært annerledes land i dag. Hvis vi ikke hadde brukt strømmen vår selv, ville mye av industrien vår aldri blitt bygd opp. Vi ville vært et fattigere land. Og vi ville mistet mange av de levende lokalsamfunnene og industristedene vi i dag er stolte av.

Senterpartiet har over lang tid kjempet for norsk selvråderett over våre egne naturressurser. For meg er dette noe av kjernen i min motstand mot et norsk medlemskap i EU. Da Senterpartiet vinteren 2018 gjorde alt vi kunne for å hindre innføringen av EUs tredje energimarkedspakke, ble vi forsøkt latterliggjort. Men de siste årene har alle sett hva som er konsekvensen av å gi fra oss makt over energipolitikken. Når Norge ikke lenger har retten til å begrense strømeksporten ut av landet, går det fullstendig galt. Strømprisen eksploderer.

Norge er bygd på billig strøm. Dyr strøm gjør folk fattigere. Det gjør at arbeidsplasser forsvinner. Problemet er så stort at det svekker folks tillit til oss som folkevalgte. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har uttrykt sin frustrasjon over de høye strømprisene. Og det verste er at vi kunne senket strømprisene med ett enkelt grep: Redusert eksporten av norsk strøm når strømprisene blir høye. Hvorfor tar ikke flertallet på Stortinget dette åpenbare grepet? Jo, fordi det bryter med EUs regelverk.

Maktoverføringen til EU over norsk energipolitikk har allerede gått for langt. EUs tredje energimarkedspakke, inkludert suverenitetsoverføringen til EUs energibyrå, ACER, skulle aldri ha skjedd. Er det da mulig å overføre enda mer makt til EU? Hvordan kan Arbeiderpartiet få med seg et flertall på Stortinget til å innføre EUs fjerde energimarkedspakke?

Dette er kun mulig fordi de kreftene som ønsker å melde Norge inn i EU er svært sterke. Høyre vedtok på sitt landsmøte i vinter at de raskt vil kunne gå i gang med medlemskapsforhandlinger med EU. På samme måte har Venstre og MDG løftet et norsk EU-medlemskap frem som en av sine viktigste saker. Når EU-drømmen er så sterk, er det ikke overraskende at de samme partiene gjør det de kan for å gjøre Norge til en del av EUs energiunion.

Senterpartiet mente det var en skandale da Frps nestleder og daværende olje- og energiminister, Terje Søviknes, fikk med seg Stortinget på å innføre EUs tredje energimarkedspakke, og med det overførte suverenitet til ACER. «Ja til EU-partiene» bør lære av sine feilgrep.

Norsk selvråderett over norsk strøm og energipolitikk er et grunnleggende viktig spørsmål. Derfor gikk Senterpartiet ut av regjering med Arbeiderpartiet. Vi kunne ikke og ville ikke godta at mer makt flyttes ut av landet vårt. I stedet for å gi mer makt til EU, bør vi ta tilbake nasjonal kontroll over energipolitikken. Senterpartiet har derfor foreslått at Norge innfører eksportbegrensninger på norsk strøm.

Det er én viktig grunn til at vi ikke har fått med oss et flertall på Stortinget på dette grepet: Det bryter med EUs regler.

Men vi i Senterpartiet gir oss ikke. For Norge er bygd på billig strøm. Og hvis vi vil ta vare på vår kraftkrevende industri, hvis vi vil ta vare på næringslivet over hele landet, utvikle hele landet, da har vi ikke noe valg.

Da må vi ta tilbake nasjonal kontroll over norsk energipolitikk. Si nei til nye utenlandskabler. Nei til tyske strømpriser i Norge. Og et klart og tydelig nei til EUs energiunion.