Norge må ikke la seg lure inn i EU bakveien

I en kommentar i VG foreslår Hans Petter Sjøli at Norge bør vurdere to folkeavstemninger om EU – én om å starte forhandlinger, og én om selve medlemskapet. Det høres kanskje demokratisk ut, men i realiteten er det en snikende ja-taktikk. Det er et forsøk på å senke terskelen for å si ja til EU, og dermed åpne døra for norsk medlemskap bakveien.

Vi ser nå hvordan den islandske regjeringen prøver seg på akkurat dette: De vil ha en folkeavstemning om å «starte forhandlinger» med EU. Men EU er tydelige – det finnes ikke noe forhandlingsrom. Et medlemskap er et medlemskap – det er ikke noe forhandlingsrom. Da gir det ingen mening å ha to folkeavstemninger.

Folkestyre mot byråkratisk system

Et EU-medlemskap ville bety at store deler av makten flyttes fra Stortinget til Brussel. EU-kommisjonen, som ikke er folkevalgt, har enerett på å fremme lovforslag. Ministerrådet, som består av statsråder fra medlemslandene, står ikke ansvarlig overfor velgerne. Det er et system med et demokratisk underskudd, der beslutninger tas langt unna folk flest.

I Norge har vi et levende folkestyre. Vi kan påvirke politikken gjennom valg, lokalt og nasjonalt. Det er en styrke vi må verne om. Et EU-medlemskap ville svekke denne nærheten mellom folk og makt – og gjøre Norge til en brikke i et stort byråkratisk system.

Kontroll over naturressursene

Fiskeri og landbruk er grunnpilarer i norsk verdiskaping og bosetting. Som EU-medlem vil Norge måtte innordne seg EUs felles fiskeri- og landbrukspolitikk. Det betyr at kvoter og støtteordninger bestemmes i Brussel, ikke i Norge. Vi ville mistet kontrollen over våre egne fiskeressurser – en av våre viktigste nasjonale formuer – og landbruket vårt ville blitt presset av storskala, sentralisert jordbruk i Europa.

Norsk landbrukspolitikk er bygget på små og mellomstore bruk, spredt eierskap og levende bygder. Det er en modell som sikrer trygg mat, bosetting i hele landet og bærekraftig ressursbruk. Den ville ikke overlevd under EUs felles landbrukspolitikk.

Økonomisk handlefrihet

Et EU-medlemskap ville også bety at Norge må innføre euroen og underlegge seg EUs budsjettregler. Vi ville mistet kontrollen over rente- og valutapolitikken – verktøy som har vært avgjørende for å håndtere økonomiske kriser. Med egen valuta kan vi tilpasse oss svingninger i oljepris og internasjonal økonomi. Det har gjort Norge mer robust og fleksibelt. Som EU-medlem ville vi dessuten blitt en av de største netto-bidragsyterne per innbygger. Vi ville betalt titalls milliarder mer til EUs fellesbudsjett enn vi får tilbake. Det er penger som i dag brukes til å bygge landet vårt – til skoler, helse og beredskap.

Utenrikspolitikk og sikkerhet

Norge står sterkest som selvstendig nasjon i tett samarbeid med våre allierte i NATO. Det er NATO – ikke EU – som er vår sikkerhetsgaranti. 75 prosent av NATOs finansiering kommer fra land utenfor EU, som USA, Storbritannia og Canada. Et EU-medlemskap ville ikke gjort oss tryggere – tvert imot kunne det svekket forholdet til våre viktigste forsvarspartnere.

Som selvstendig land står Norge fritt til å føre en utenrikspolitikk basert på våre egne verdier og interesser. Vi har vært en tydelig stemme for fred, menneskerettigheter og folkerett. Den friheten må vi ikke gi fra oss.

Et ja til EU er et nei til folkestyre

Sjølis forslag om to folkeavstemninger er ikke et nøytralt demokratisk initiativ. Det er et forsøk på å starte en prosess som skal ende med norsk EU-medlemskap. Det norske folk har allerede svart – to ganger. Vi sa nei til EU, og det står vi ved.

Senterpartiet vil være en urokkelig garantist mot norsk EU-medlemskap. Vi skal fortsette å kjempe for et selvstendig Norge med folkestyre, nasjonal kontroll og frihet til å bestemme over egne ressurser.