Utenlandskablene til Tyskland og England føyer seg i rekken av tiltak som stadig mer integrerer Norge i EU. Resultatet blir høye strømpriser, som Jonas Gahr Støre kompenserer med «sosiale strømtiltak» i milliardklassen.
Av Trygve Nilsen, pensjonist
Årsak til «strømtiltak» i milliardklassen?
Hvor er logikken når vi i Norge har produksjonskostnader for strøm på mellom 10 og 20 øre pr. kw/t, og nå må finne oss i å betale inntil kr. 5 kroner pr. kilowattime (kWh)? Statsministeren har valgt den mest enkle og simple løsning for å løse problemet. Han lokker folk med milliardsum og kaller det for «sosiale strømtiltak». Han unnlater, eller kommer med uklare forklaringer på spørsmål fra journaliser om dette er Arbeiderpartiets forsøk på å integrere Norge mer inn i EU. I denne kronikken skal jeg se på hvordan H, Frp og AP i årtier, og med uforminsket styrke fortsetter tilnærminga til EU.
Det er en kjent sak at Acer/EØS-avtalen står i veien for at Norge kan styre strømprisene politisk slik de selv vil. Sammen med H, og Frp var Ap-ledelsen ivrige etter å få Norge inn i EUs energiunion gjennom EU’s 3 energipakke. I praksis betyr det flytting av makt fra Stortinget til EUs kontrollorgan for fri flyt av kraft. Mer konkret betyr det at Norge skal bli en del av EU’s markedsliberalistiske kraftmarked, som igjen betyr at Norge for fremtiden må basere seg på strømpriser som endres fra 10 til 20 øre pr. kw/t inntil kr. 5 pr. kw/t. Denne prisøkningen er etter min oppfatning hovedårsak til Statsministerens tilbud til folket om sosiale strømtiltak i milliardklassen.
Det er også en kjent sak at utenlandskablene North Sea Link og North Link har økt eksporten av kraft ut av landet. Samtidig synker vannmagasinene og prisene til norske husholdninger stiger. I Nettavisen 09.12.2021 forsvarer Statsministeren fri flyt av kraft, og snakker om Norges langsiktige interesser i å være bundet sammen i et felles europeisk strømmarked. Dette er en svært oppsiktsvekkende uttalelse fra Statsministeren som vitner om mangel full forståelse for den situasjonen regjeringa og landet er i. Alt tyder på at kablene til Tyskland og England har blitt et mislykket eksperiment. Ganske enkelt fordi strømmen flyter dit prisen er høyest, og at Norge må opp på samme prisnivå som andre EU-land, slik advarslene gikk ut på, blant annet fra LO.
Hvordan har dette vært mulig, er det mange som spør?
Det ble i 1990 utarbeidet en tidsplan for gjennomføring av det indre markedet, og dette skulle skje innen utgangen av 1992. I startfasen var en rekke sektorer utelatt – fordi EU måtte ta ett skritt av gangen. Målsetninga med denne tidsplanen var nedbygging av nasjonalstaten slik vi kjenner den, altså en plan for frivillig å redusere folkevalgte forsamlingers lovgivende makt og frata medlemsstatenes regjeringer utøvende makt og overlate den dømmende makt til EU-domstolen.
I 1987 påla dessuten regjeringa alle departementer at utforminga av norske lover og forskrifter skulle vurderes med henblikk på harmonisering med EU’s regelverk. Og 1. desember 1989 ga Stortinget regjeringa mandat til å forhandle med EU om samarbeid og tilpasning til EU’s indre marked. Og det kanskje aller viktigste var at da Stortinget i 1991 privatiserte strømmarkedet i Norge (altså Energiloven i 1991) ble Norge et foregangsland for EU’s målsetting om ett europeisk kraftmarked som ville bli unndratt politisk kontroll. Norge har altså i flere tiår jobbet aktivt for å legge alt til rette for at Norge gradvis skal innlemmes i EU, og det uten at noen EU-saker blir vurdert i forhold til grunnlovens § 115.
Støre legger altså opptil å tilby befolkninga sosiale strømtilskudd i milliardklassen - som i praksis vil si å lage sosialpolitiske støtteordninger for folk. Samtidig godtar han at Norge, med sin tilnærming til EU får en vanvittig prisøkning på strøm. Når Støre også har gitt lovnader på at denne støtteordning vil vare i flere måneder, så kan ikke dette forstås på annen måte enn at han håper at folk vil venne seg til skyhøye priser og at presset og kritikken mot regjeringa etter hvert vil avta.
Avsluttende kommentarer.
Utenlandskablene til Tyskland og England føyer seg altså i rekken av tiltak som gjør oss stadig mer integrert i EU, og det til tross for ekstreme prisøkninger pr. kw/t. Jonas Gahr Støre viser heller ingen vilje til å vurdere systemet som produserer uforutsigbare, høye priser. Tvert imot – i Nettavisen 09.12.2021 forsvarer Statsministeren fri flyt av kraft, og snakker om Norges langsiktige interesser i å være bundet sammen i et felles europeisk strømmarked.
Det er også verd å merke seg at de borgerlige partier og AP ved to anledninger har avvist norsk medlemskap i EEC/EU. Første gang ved folkeavstemninga i 1972 og andre gang i 1994. Men etter vel 26 år med EØS-avtalen er Norge likevel mer med i EU enn det som ble avvist ved folkeavstemningene i 1972 og 1994.
Hvordan har dette vært mulig, er det mange som spør? Et interessant poeng kan være det Nigel Farage (mannen som fikk Storbritannia ut av det europeiske fellesskapet) sa i Nettavisen 25.10.2016; se hva som skjedde i Norge. Der stemte folket mot EU, men politikerne meldte dem inn likevel, sier Farage, og sikter til at Norge er med i EØS og i Schengen-samarbeidet. Han påpekte også i samme avis at Norge brukes som et skrekkeksempelet når han holder foredrag om EU: dere stemte ikke for Schengen, dere stemte ikke for det indre marked. Likevel fikk dere det, Dere ble bedratt av politikerne. Og på disse møtene holder han altså frem norske politikere, som Gro Harlem Brundtland, frem som eksempler på hvordan politikerne lurte Norge inn i EU via bakveien, mot folkets vilje. sier Nigel Farage til Nettavisen.