Helse er et politisk ansvar
Bildet: Trygve Slagsvold Vedum, Kjersti Toppe og Erling Sande på møter med Lærdal sykehus 29. september 2025.
Tilsvar til lederartikkel "DN spør: Hva betyr noen tapte liv for å holde liv i bygda" i DN 29. september 2025:
DN turer fram som de har gjort før, og harselerer med at Sp vil opprettholde «fødestuer og akuttklinikker». Men blodet renner ikke langsommere i distriktiktene. Er ikke liv på bygda like mye verdt, DN?
DN mener at folkevalgt styring av sykehusene og avvikling av helseforetaksmodellen hverken er politisk eller helsefaglig klokt.
Norsk fødselsomsorg har gjennom mange år vært preget av sentralisering, effektivisering og nedlegging av fødeenheter. DN vurderer tilsynelatende at de kan mer om fødetilbud enn Verdens helseorganisasjon (WHO). Ifølge WHOs håndbok for fødselsomsorg har Norge allerede passert den nedre grensen for antall fødesteder med akuttfunksjon for å gi et godt fødetilbud.
For det første kan ikke helsetilbud styres som butikk, etter forretningsmessige prinsipp. For det andre står ikke kampen om «fødestuer». Det er fødeavdelinger som nå blir vurdert lagt ned, eller «sammenslått», som det heter på helseforetaksspråk. For eksempel har fødeavdelingene på relativt store steder som Elverum over 800 fødsler i året, og i Sandnessjøen er det rett over 250 fødsler.
For det tredje er «akuttklinikker» ikke et hvilket som helst tilbud. Det er selve fundamentet i helseberedskapen vår når det står om liv og sekundene teller. For Senterpartiet er det helt grunnleggende å ha likeverdige helsetjenester i hele landet. DN mener folkevalgte ikke må gis ansvar til å «detaljstyre» norsk helsevesen. Men å legge ned en fødeavdeling eller akuttmottak er ikke detaljer. Det er ikke klokt å fortsatt la siviløkonomier i foretaksstyrene ta endelige beslutninger om å viktige helsetjenester.
Så viser DN til en forskningsrapport som antyder at det er tryggest å føde på et sykehus med 2000 fødsler i året enn sykehus med 500 fødsler i året. Skal man ta det på alvor, og kun ha fødeklinikker med over 2000 fødsler i Norge, ville det ikke vært fødetilbud igjen i Finnmark, ikke i Troms og heller ikke i Nordland. Men heller ikke i områder som Telemark, Vestfold og Sogn og Fjordane.
Folk forstår at slik kunnskap som kommer fram i forskningsrapporten må brukes, men på en måte som er tjenlig i Norge med vår befolkningsstruktur, vær og vind og kommunikasjonsutfordringer. For eksempel ved et systematisk kvalitetsarbeid og faglig samarbeid mellom store og små fødetilbud.
Jeg vil også vise til doktorgradsavhandlingen fra Hilde Engjom fra 2018, som tyder på at sentralisering av fødetilbud gir en økning i risiko for potensielt livstruende komplikasjoner for førstegangsfødende, og at risiko øker parallelt med avstand. Denne forskningsrapporten må også tas med i vurdering av kvalitet.
Trygghet for helsetjenester og helseberedskap i hele landet er til syvende og sist et politisk ansvar, og ikke en jobb som kan overlates til helsebyråkrater alene.