Helseforetakene blir stadig mer upopulære. Senterpartiet har vært motstandere av foretaksmodellen helt siden den ble vedtatt i 2001. I virrvarret av titler, finansieringsmodeller ansvarsfraskrivelse kan det være vanskelig å holde tunga rett i munn. Her kommer helseforetak på 1-2-3.
I 2001 vedtok et stortingsflertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet å innføre en foretaksmodell for sykehussektoren, og i januar 2002 ble modellen innført. Foretaksreformen innebar at staten overtok eierskapet av sykehusene fra fylkeskommunene. I tillegg gikk sykehusene fra å være en del av den fylkeskommunale forvaltningen, til å bli organisert i helseforetak etter modell fra næringslivet.
Norge har i dag fire regionale helseforetak (RHF): Helse Sør-Øst, Helse Vest, Helse Midt-Norge og Helse Nord. Til sammen styrer RHF-ene 30 helseforetak. 20 av disse omfatter alle landets offentlige sykehus (for eksempel Helse Nord-Trøndelag HF, Sykehuset Innlandet HF og Universitetssykehuset Nord-Norge HF), mens de øvrige 10 utfører spesialoppgaver innen innkjøp, IKT og apotek. I tillegg finnes det seks nasjonale foretak med hvert sitt spesielle ansvarsområde.
Før helseforetaksreformen var sykehusene underlagt politisk styring av folkevalgte i fylkestingene. Da helseforetaksmodellen ble innført, ble den politiske styringen erstattet av eierutnevnte profesjonelle styrer. Flertallet i RHF-styrene utnevnes av Helse- og omsorgsdepartementet. Deretter utnevner RHF-styrene flertallet i hvert av styrene i de underliggende helseforetakene. De eierutnevnte styremedlemmene er ikke ansvarlige overfor velgerne, men svarer kun til eierne.
Foruten å utnevne styremedlemmer til RHF-ene, styrer helseministeren de regionale helseforetakene gjennom et årlig oppdragsdokument. Her settes det blant annet mål for økonomistyring og ventelisteutvikling, som styrene i RHF-ene skal styre helseforetakene etter. Mange av de viktigste beslutningene – blant annet beslutningene om å legge ned en fødeavdeling, avvikle akuttberedskapen eller legge ned et helt sykehus – tas i såkalte foretaksmøter mellom RHF-styret og helseministeren. Disse møtene er lukket for offentligheten.
Foretaksmodellen krever at både de lokale og de regionale helseforetakene følger regnskapsloven. Det betyr blant annet at drift og investering er i samme budsjett. Hvis sykehusene trenger nye bygg eller nytt utstyr, må de stille med egenkapital for å kunne søke om lån fra Helse- og omsorgsdepartementet. Denne egenkapitalen må sykehusene bygge opp gjennom å drive pasientbehandling med økonomisk overskudd. Det er derfor man ofte ser at sykehus forsøker å effektivisere pasientbehandlingen eller kutter i pasienttilbudet i årene før de skal gjøre store investeringer i nye sykehusbygg. Man har også sett at sykehusene som er bygget etter at foretaksmodellen ble innført, har vært bygget for små fra dag én, på grunn av trange økonomiske rammer.
Kravet om at sykehusene må drive pasientbehandling med overskudd, henger tett sammen med systemet for innsatsstyrt finansiering (ISF) som ble innført i 1997. Dette er en form for stykkprisfinansiering, der helseforetakene får betalt en viss pengesum for hver behandling de gir. I dag får sykehusene 50 prosent av finansieringen gjennom en rammebevilgning, mens resten skjer gjennom ISF-systemet. For eksempel gir en akutt innleggelse et visst antall DRG-poeng (diagnoserelaterte grupper). DRG-poengene regnes om til et pengebeløp som helseforetakene får utbetalt. ISF-systemet er blitt kritisert for å gi helseforetakene et insentiv til å prioritere de behandlingene som gir flest DRG-poeng, heller enn hva som er best pasientbehandling.
Forsvarerne av helseforetaksmodellen peker på at reformen har gitt bedre kontroll på utgiftene til sykehusene. Kritikere av modellen har blant annet innvendt at styrene er for opptatt av å styre etter indikatorer som er lette å måle, slik som økonomisk resultat og offisielle ventelistetall. Derimot har Riksrevisjonen vist at styrene i foretakene jobber for dårlig med kvalitet og sikkerhet i pasientbehandlingen. Foretaksmodellen har i tillegg møtt kritikk for at mange av de viktigste sykehusbeslutningene tas bak lukkede dører i foretaksmøter, og er unntatt demokratisk forankring i Stortinget. Kritikken går også ut på at modellen åpner for ansvarsfraskrivelse, ettersom helseministeren kan legge ansvaret for svikt i pasienttilbudet eller upopulære sykehusbeslutninger over på de regionale helseforetakene.