Sp foreslår å sikre eierskap til nasjonale bedrifter og viktig nasjonal industri

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) sitt hovedinnlegg med påfølgande replikkordskifte i Stortingets finansdebatt 3. desember 2018:

Tv-serien Lykkelandet, som jeg ser på hver søndagskveld, gir oss et bilde av hvilken fantastisk reise vi har gjennom som land, og hvor viktige politiske valg som ble tatt før oss, er for ditt og mitt liv og for landet vårt. De politiske valgene som ble tatt på 1960- og 1970-tallet, ble ikke tatt i et vakuum, men bygde på en kjent politisk tenkning – en tenkning om å sikre et nasjonalt eierskap, sikre nasjonal og lokal verdiskaping, med bakgrunn i naturressursene vi har. Det har vært en tenkning der man med en klar politisk styring har vært villig til å styre markedet, sikre vitale nasjonale interesser, sikre nasjonal industri og føre en aktiv politikk for at olje- og gassressursene, fiskeriene, jord, skog og mineraler skulle bli en suksess for landet vårt.

At vi i Norge har hatt to store debatter om EU, har vært ganske avgjørende for vårt politiske handlingsrom i dag, også at folket har sagt nei til det ledelsen i Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet har villet, at vi skulle melde oss inn i EU, og dermed også har stått i fare for ikke å ha hatt en egen valuta, kronen.

Hvis man ser på norsk økonomi nå, er det avgjørende for Norge at vi har en egen valuta. Det har styrket vår konkurransekraft. Kronen gir oss flere verktøy når vi skal være med og takle ulike situasjoner i økonomien. Norsk økonomi har ikke den samme utviklingen som tysk økonomi. Vi, som er en energieksportør, har ikke alltid de samme utfordringene som en stor energiimportør har. Derfor er det så viktig at vi har hatt nasjonal kontroll på energipolitikken, og at det har vært nasjonale beslutninger som har vært styrende for energipolitikken. Derfor gikk vi i Senterpartiet imot ACER i vår – fordi det betyr så mye. Derfor er det så viktig at vi har en egen valuta, kronen, og har styringen på vår valutapolitikk. Derfor er det så viktig at vi har hatt folkevalgte før oss som har sikret at oljerikdommen har gitt oss handlingsrom i dag. Det var ingen selvfølge at det ble sånn, hvis en ser på debattene.

For eksempel foreslo Carl I. Hagen, som sitter her i salen, å selge rettigheter til Statfjordfeltet. Det fikk han heldigvis ikke gjennomslag for, for det var forutsigbare politikere den gang, Per Borten, Lars Korvald og Trygve Bratteli, som hadde en langsiktig tenkning, og som sørget for at vi fikk et nasjonalt eierskap – ikke som man gjorde i Danmark, hvor det ble enerett for to private aktører. Så det har vært helt avgjørende at politikere før oss har sikret det nasjonale eierskapet.

Men er det så viktig i dag? Er det en stor debatt om nasjonalt eierskap i dag, i 2017–2018? Jeg mener at debatten er like viktig i dag som den var på 1960- og 1970-tallet, da det var politiske ledere som tok politiske grep. Hvis man ser på investeringene i norsk økonomi de siste årene, ser vi at investeringene fra kinesiske aktører har blitt veldig store. I 2016 var de kinesiske direkteinvesteringene i norsk økonomi på 22,7 mrd. kr. Det var mer enn det som ble investert i ny norsk fastlandsindustri i 2016. Er det klokt at vi ikke har en aktiv politikk for å sikre og styrke norsk eierskap i 2018, når vi har den kapitalrikdommen vi har?

Vi i Senterpartiet mener at det er feil. Derfor har vi fremmet et eget forslag om å få en stortingsmelding for å diskutere eierskapet til viktige nasjonale bedrifter og sikre videreutviklingen av en viktig nasjonal industri. Det er de grepene vi tar nå, som vi skal leve av i framtiden.

Så er det viktig å se på oljeinvesteringene: Hva har egentlig skjedd? Da vi hørte på Høyres representant i sted, fikk man inntrykk av at man har gått fra å investere i olje til å investere i industri. Det er faktisk helt feil. Man har gått fra å investere i olje til å investere i boliger. Oljeinvesteringene har de siste årene ligget på rundt 150 mrd. kr, mens boliginvesteringene har ligget på rundt 200 mrd. kr. Så den store vekstfaktoren de siste årene i norsk økonomi har gått fra å være olje og gass til å være boliginvesteringer. Industriinvesteringene har økt bare marginalt. Når man ser de siste tallene fra SSB, legger de til grunn at oljeinvesteringene skal øke med ca. 20 mrd. kr neste år. Det er cirka like mye som det skal investeres i norsk fastlandsindustri.

Så poenget er at norsk fastlandsindustri har ikke store investeringer. De store investeringene har gått til boliger, og nå er det en liten økning igjen i olje- og gassindustrien, og det er det som er driverne i økonomien.

Hvis man går tilbake og ser på tallene fra 2014, da Erna Solberg kom inn på Statsministerens kontor, hadde Norge et handelsunderskudd på 157 mrd. kr fra Fastlands-Norge. I dag er handelsunderskuddet på 258 mrd. kr. Det vil si at vi er mer oljeavhengige i dag enn vi var før oljekrisen. Det er noe veldig annet enn det man hører i alle festtalene. Der får man inntrykk av, når man hører på representantene fra Fremskrittspartiet og Høyre som har holdt innlegg før meg, at norsk økonomi har gjennomgått en stor omstilling. Men faktum er, når man ser på de store makrotallene for norsk økonomi, at vi er mer oljeavhengige nå enn før oljekrisen. Når vi ser på de investeringene som skal skje i norsk økonomi neste år, er økningen i olje- og gassinvesteringene sannsynligvis fort større enn investeringene i norsk fastlandsindustri. Da kan ikke Fremskrittspartiet og Høyre stå og skryte av en omstilling. Det er bare festtaler og tomme ord.

Det er noen ting som har blitt veldig forutsigbare med denne regjeringen, og det er uforutsigbarheten i avgiftspolitikken. Heldigvis klarte vi å få på plass et bredt skatteforlik i Stortinget, nettopp fordi vi ønsket forutsigbarhet. Men av en eller annen grunn tror Fremskrittspartiet og Høyre at det å bruke avgiftspolitikken kan kompensere et handlingsrom. Det har rammet den industrien i Norge som har hatt størst vilje til å investere, nemlig næringsmiddelindustrien. Vi vet jo at investeringer i norsk næringsmiddelindustri aktivt har blitt stoppet i år, takket være de grepene som ble tatt i fjorårets budsjett. Dette er totalt uansvarlig.

Når man leser budsjettforliket fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, er det forunderlig at de ikke klarer å ta grep fort for å styrke norsk handelsnærings og norsk industris konkurransekraft, og at de da ikke reverserer 350-kronersgrensen over natten, men trenger et år til å tenke på det. Ett helt år trenger man til å tenke på det som skal styrke norsk industri, men én måned trenger man å tenke når man skal straffe norsk industri. Det har vært en gjennomgangstone i det skatte- og avgiftsopplegget som dagens regjering har.

Det er feil, det som representanten Njåstad snakket om i sted, at Senterpartiet har et høyere avgiftsopplegg. Vi har et lavere avgiftsopplegg. Vi har over 1 mrd. kr mindre i avgifter enn det Fremskrittspartiet og Høyre har, for avgiftene slår så grunnleggende feil ut sosialt. Det er bare å se på finansministerens egne tall, for de som betaler mest i avgifter, er de som har minst i inntekt. De betaler mesteparten av sine skatter til staten gjennom en indirekte skatt: avgifter. Så det å diskutere avgifter handler om fordelingspolitikk. Hvis man er opptatt av fordeling, må man få avgiftene ned, ikke opp, slik som Fremskrittspartiet og Høyre gjør med sine alternative opplegg.

Jeg trodde egentlig ikke det var mulig å toppe fjoråret, med 40 pst. vekst i avgiftene for en næring og 80 pst. vekst i avgiftene for en annen næring. Jeg trodde ikke det gikk an, at Siv Jensen, som Fremskrittsparti-statsråd, kunne akseptere enda et nytt avgiftshopp, men i år det over 100 pst. vekst i avgiftene for taxier – over 100 pst. på ett år! Det er fullstendig uansvarlig å ramme en så viktig næring så målrettet og så direkte, uten noen utredning og uten gjennomtenkning. Det er ikke mulig for næringen å tilpasse seg på så kort tid.

Jeg skal nå gå litt tilbake til der jeg begynte: Takket være strategene på 1960- og 1970-tallet og takket være at Carl I. Hagen ble nedstemt, har vi muligheten til å prioritere store ressurser i dag. I vårt alternative budsjett prioriterer vi 4,2 mrd. kr mer til kommunene, for vi mener det er viktig å ha gode tjenester nært der folk bor, og at det kommuneopplegget som foreligger her, straffer den eldre damen som trenger bedre tjenester. Derfor prioriterer vi det veldig tungt og har det som en hovedsatsing i vårt budsjett.

Derfor prioriterer vi Forsvaret, med Heimevernet og Hæren, så tungt som vi gjør i vårt alternative budsjett, med over 1,3 mrd. kr mer til nettopp Forsvaret, Hæren og Heimevernet, for vi mener det er en klok og viktig satsing for landet.

Derfor har vi mulighet til å prioritere 500 mill. kr mer til politiet, for vi mener det er viktig at vi skal ha en grunnleggende god beredskap rundt omkring i hele Norge, og vi ser en begynnende krise i store deler av Politi-Norge etter den såkalte nærpolitireformen.

Derfor har vi muligheten til å prioritere 500 mill. kr mer til lokalsykehus. Vi har mulighet til å prioritere mer penger til legevakt og styrke de lokale tjenestene nært der folk bor, takket være viktige strategiske grep fra dem som kom før oss.

Så når vi diskuterer statsbudsjettet i 2018, bør vi takke dem som styrte på 1960- og 1970-tallet. Det er dem som har lagt grunnlaget for den rikdommen som vi har nå. Hovedlinjen i deres tenkning var å sikre nasjonalt eierskap, nasjonal verdiskaping og nasjonal kontroll over politikken. Det er det vårt budsjettopplegg legger opp til, og det er det våre forslag i innstillingen til statsbudsjettet legger opp til. Med det tar jeg opp våre forslag.

Presidenten: Representanten Trygve Slagsvold Vedum har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Carl I. Hagen (FrP): Trygve Slagsvold Vedum falt for fristelsen: igjen å spre uriktige påstander om forslag jeg fremmet på 1970- og 1980-tallet. Vi hadde ikke mistet noen nasjonal kontroll med oljevirksomheten, eller noen som helst inntekter, dersom noen andeler av Statfjord-feltet ble solgt til et annet selskap. Det er riktig, den gang gikk staten med underskudd i statsbudsjettene. Vi manglet penger til sykehus, lokalsykehus og veibygging. Det å flytte noe av eierandelene i Statfjord-feltet over til statskassen, begrenset oppad inntil 10 mrd. kr for å få råd til å bygge mer veier, holde sykehusinvesteringer og andre fornuftige investeringer oppe, var klok politikk. Vi hadde ikke mistet noe styring, ikke mistet skatteinntekter eller royalty-inntekter. Det er kun overskuddsskatten fra selskapene og utbyttet som berøres av dette.

Hvorfor fortsetter Slagsvold Vedum å spre falskhet om Fremskrittspartiets politikk på 1970- og 1980-tallet?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp): Det Carl I. Hagen foreslo og argumenterte med om Statfjord-feltet, var at man trengte å selge det for å ha reelle inntekter av et reelt salg som man skulle bruke der og da. Den tenkningen var vi i Senterpartiet helt uenig i da, og er helt uenig i nå, for vi ønsket å bruke de ressursene for å bygge norsk industri. Vi ønsket først å kjøpe igjen Norsk Hydro, og så støttet vi å opprette Statoil for å bygge verdiskapning og lange verdikjeder i Norge. Det var vært en kjempesuksesshistorie at man hadde politikere da som torde å tenke langsiktig, ikke kortsiktig, for å skape inntekter over tid, og det har man klart. Det må være forunderlig for Carl I. Hagen å være her og stemme gjennom et avgiftsopplegg som øker avgiftene for folk flest. Hvis Carl I. Hagen hadde stemt for Senterpartiets opplegg, hadde avgiftene gått ned, ikke opp. Det er det Fremskrittspartiet vi har i dag, som øker avgiftene for den vanlige kvinne og mann rundt omkring i hele Norge, som øker avgiftene for alle som ønsker å satse på norsk drosjenæring, for alle som lever rundt omkring i Norge. Det må være rart for Carl I. Hagen å stemme for et slikt opplegg.

Elin Rodum Agdestein (H): I en tid med betydelig omstilling i norsk økonomi, trenger næringslivet over hele landet stabile og forutsigbare rammebetingelser som fremmer jobbskaping. Venstresidens svar er en gedigen skatteregning, kraftige skatte- og avgiftsskjerpelser på norske arbeidsplasser. Det er dårlig nytt for bedriftene. Det blir dyrere å jobbe, og det vil koste mer å skape flere nye jobber. Ja, dette er en oppskrift på færre jobber i Norge. Også Senterpartiet følger opp. Formuesskatten økes med nesten 1 mrd. kr, selskapsskatten med nesten 2,5 mrd. kr. Å øke skattene med 4,5 mrd. kr ser ut til å ha blitt Senterpartiets nye versjon av å ta hele landet i bruk.

Spørsmålet mitt er: Hvorfor vil Senterpartiet favorisere utenlandsk eierskap, øke diskrimineringen av norskeide virksomheter, og øke skattene for små og mellomstore familieeide bedrifter rundt omkring i Distrikts-Norge?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp): Hvis Høyres representant hadde lest hele vårt budsjett, hadde hun sett at skatte- og avgiftsgrepene vi gjør, er veldig målrettet mot distriktsbedrifter, f.eks. det vi gjør med ACER-innsatser. Det er et veldig målrettet og godt grep for at man skal investere i ny norsk næringsvirksomhet rundt omkring i hele landet.

Når en ser avgiftsopplegget som Høyre står for, er de direkte straffet, de som driver i Norge. Ta 350-kronersgrensen som eksempel. Hvis en hadde startet en virksomhet i Trøndelag, får en høyere avgift, men hvis en flytter den over til den andre siden av grensen – tar den til Sverige – får en lavere avgift. Så Høyre har ført en motsatt politikk av det å sikre økt verdiskaping i Norge ved sine skatte- og avgiftsgrep de siste årene. Våre skattegrep i dette budsjettet er veldig målrettet og veldig gode for næringslivet rundt omkring i hele Norge.

Kari Elisabeth Kaski (SV): Jeg lyttet med stor interesse til representanten Slagsvold Vedums poenger om oljeavhengighet og at de store investeringene går til eiendomsmarkedet. Jeg synes dette var gode poenger, og det er noe som SV også har vært opptatt av. Derfor lurer jeg på om Senterpartiet og representanten vil være med på å få til et skatteskifte fra arbeid og til eiendom, sånn at vi kan være med og senke denne store investeringsbølgen som vi har sett i eiendomsmarkedet, og om det vil være interessant for Senterpartiet å diskutere petroleumsskattesystemet, som har gjort det ekstremt lønnsomt å investere i olje, hvor det er staten som tar mesteparten av risikoen. Kan Senterpartiet være med og diskutere endringer i leterefusjonsordningen, i friinntekten, for å skyve mer risiko over på selskapene og dermed også sikre flere investeringer i fastlandsindustrien?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp):  Nei. Vi kan ikke det, for vi mener at norsk olje- og gasspolitikk har vært en stor suksesshistorie. Vi mener at både eierskapspolitikken har vært en stor suksesshistorie, måten vi tildeler nye leteområder på, har vært en stor suksesshistorie, og forutsigbarheten i skattepolitikken for norsk olje- og gassektor har vært en stor suksesshistorie. Derfor vil vi ikke drive å stunte med den suksessen, for alle som sitter i denne salen, lever av den, og hele Norge er helt avhengig av den. Den måten som vi regulerer norsk olje- og gasspolitikk på, dreier seg om vi skal tildele nye områder. Men når det gjelder forutsigbarheten, har det vært en kjempesuksess, og også store deler av SVs satsinger finansieres med oljepenger.

Solveig Schytz (V): Brexit har ført til usikkerhet i britiske markeder, og brexit-løsningen er så vanskelig at mange briter nå drømmer om en Norge-løsning med EØS. Da er spørsmålet: Hvorfor tør Senterpartiet å lefle med næringslivet i distriktene ved å stille spørsmål ved EØS-avtalen? Det er den viktigste norske handelsavtalen for norske småbedrifter i distriktene, og vi eksporterer for 230 mrd. kr i året til EU.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp): Norges største eksportmarked i Europa er Storbritannia. Derfor har vi fra dag én da det ble ja til brexit – altså at det britiske folk ønsker det samme som det norske folk, at man skal styre i det britiske parlamentet, ikke i Brussel, akkurat som det norske folk ønsker at man skal styre i Stortinget, ikke i Brussel – ment at den norske regjeringen burde satt i gang et aktivt arbeid for å se hvilke muligheter og utfordringer som ligger i brexit, og se hvilke muligheter vi har sammen med Storbritannia. Noe av det som har vært mest forunderlig med regjeringens oppførsel etter brexit, er at de har framstått som et talsorgan for Brussel, for EU-kommisjonen. Det har også vært representanter fra Høyre som aktivt har sagt at de håper at Storbritannia får en dårligst mulig avtale. Selvfølgelig er det i Norges interesse at Storbritannia får en best mulig avtale, og så kan vi se hvordan vi sammen med Storbritannia, som to selvstendige land, kan utvikle tettere fellesskap og tette relasjoner.

Når det gjelder EØS, har vi hele tiden vært kritisk til at en overfører for mye makt fra de folkevalgte til et byråkrati. Det mener jeg er et godt standpunkt.

Presidenten: Med det er replikkordskiftet omme.

Skriftelig referat fra hele finansdebatten i Stortinget 3. desember finner du her:

Video fra hele finansdebatten i Stortinget 3. desember finner du her: