I dag er det 50 år siden folkeavstemningen om norsk medlemskap i EF i 1972. Dette er en dag å feire! Både i 1972 og seinere i 1994 sa et flertall i folket «nei» til medlemskap i EU, skriver Marit Arnstad.
- av Marit Arnstad, parlamentarisk leder i Senterpartiet.
I dag er det 50 år siden folkeavstemningen om norsk medlemskap i EF i 1972. Dette er en dag å feire! Både i 1972 og seinere i 1994 sa et flertall i folket «nei» til medlemskap i EU.
Ikke fordi man ikke ville samarbeide og handle med våre naboland i Europa. Det har vi alltid gjort, og det vil vi alltid gjøre. Vi sa «nei» fordi den norske samfunnsmodellen og folkestyret ville blitt kraftig endret hvis vi hadde sagt «ja».
Det handlet om mulighetene til å styre over naturressursene sjøl. Om å ha makt over fossefallene og magasinene, olja og gassen, fisken i havet og den norske matproduksjonen. Om at norske folkevalgte skal ha siste ord i politiske saker. Om at arbeidslivet og velferdsstaten skulle trygges. Og ikke minst – om at norsk distriktspolitikk skulle kunne utvikles og styrkes.
Nei-et ved folkeavstemninga var et tydelig oppgjør med den markedsliberalistiske ideologien som lå under EF-prosjektet (Roma-traktaten fra 1957) – og som senere ble forsterket i Maastricht-traktaten (1991) og Lisboa-traktaten (2009). Det er fortsatt et åpent spørsmål om andre land i Europa trenger «an ever closer union» som traktatene snakker om. Norge – med sitt utgangspunkt – vinner lite og taper mye på et medlemskap.
I dag vil jeg hylle alle dem som gikk i tog, som stod på stand, som leverte materiell i postkasser, som snakket med sine venner, som leste seg opp på internasjonale traktater – både i 1972 og 1994. Begge kampene var en voldsom folkelig mobilisering for Nei-sida – og begge de store medlemskapsdebattene viser at folkestyret gir oss alle muligheten til å være med å påvirke selv de største beslutninger.
Så gratulere med dagen til oss alle!