- Sp/Ap-alternativet har stått seg

Parlamentarisk leder Marit Arnstads innlegg i trontaledebatten 4. oktober 2023

- Sjekkes mot framføring

President, vi har nå kommet to år ut i denne stortingsperioden. Det har vært to litt voldsomme år. Både når det gjelder politikeres og partiers egne forhold, men også når det gjelder folks hverdag og økonomi. Politikkens «egne» saker handler om tillit til det politiske systemet, det er viktig, men det påvirker i liten grad livene til folk flest her i landet. Min inngang i denne debatten kommer derfor til å være saker som handler om folks hverdag, hva vi som folkevalgte kan få gjort for å hjelpe innbyggerne i ei tid som er krevende for mange.

De to årene vi har bak oss har vært preget av krig i Europa, høy inflasjon, redusert kjøpekraft, sterkt økende rentekostnader, energimarkeder i ubalanse og alt som følger av hvert av disse punktene. Folk flest har for lengst merket det på lommeboka, og den berømmelige livremmen har blitt ubehagelig stram i mange norske familier. Rentekostnadene biter. Det gjør strømprisene også, selv om de akkurat nå oppleves som milde sammenlignet med forrige vinter.

Vi ser i land etter land at de partier som sitter med ansvar og regjeringsmakt i slike tider får hard medfart i valg og meningsmålinger. Det er egentlig ikke så overraskende. I vanskelige tider er det krevende å ha politisk ansvar. Hvordan historiens dom kommer til å falle over Sp/Ap-regjeringen, er derfor fortsatt altfor tidlig å si – og jeg tror at alle som avskriver denne regjeringskonstellasjonens muligheter ved stortingsvalget i 2025, gjør opp regning uten vert.

For hva vet vi? Jo, vi vet at alternativet – nemlig høyresiden på Stortinget – er mer splittet enn man kan få inntrykk av, og at høyreopposisjonen kommer til å streve kraftig med å framstå som et samlet regjeringsalternativ i valgkampen om to år.

Vi har sett tendensene også her på Stortinget. Høyrepartiene synes å ha en virkelighetsoppfatning om økonomisk politikk som ligger milevis fra hverandre. Frp har foretatt en U-sving fra et ansvarlig parti i økonomisk sammenheng til et parti som øser politiske løfter ut av en sekk hvor hverken handlingsregel eller moderat oljepengebruk har noen plass. Vi kommer til å se det allerede når alternative budsjett lages i høst, de to partiene vil leve i hver sin verden.

Begge partier vet at dette ikke kommer til å gå dersom de skal samarbeide. Enten må Frp stramme inn eller så må Høyre overse alt de hittil har sagt om ansvarlig pengebruk. Begge kan ikke få det slik de vil. Alternativet for Frp vil være å stå på utsida, men samtidig støtte en regjering med en helt annen økonomisk kurs enn de selv ønsker. Hittil har man sluppet unna, men dette er den type spørsmål opposisjonen må tåle og forvente mye mer av fram til 2025.

For vårt vedkommende mener jeg at Sp/Ap-alternativet har stått seg – selv om populariteten akkurat nå er svak. Vårt alternativ er sterkt og vi får ting igjennom i Stortinget. Fordi vi har en strategisk posisjon og både kan henvende oss til venstre og til sentrum i det politiske landskapet, slik vi blant annet så det i lakseskatten. Vår grunnleggende felleskapstenkning blir gjennomført metodisk, steg for steg. Jeg mener det er åpenbart at landet i en krevende tid er bedre tjent med en Sp/Ap-regjering som snekrer statsbudsjett i Stortinget med SV, enn en Høyre-ledet regjering.

I en tid da mange sliter med høyere kostnader, prøver vi å dempe konsekvensene av høye priser og høye renter ved å:

• Innføre makspris i barnehage på 2000 kr pr barn, gratis SFO til første og andre klassinger, sørget for en historisk høy økning i pensjon og trygd, økt borteboerstipend, utstyrstipend og studiestøtte, økt bostøtten og gitt flere mulighet til å få bostøtte, reversert avkortning av uføretrygd og gjeninnført barnetillegget til uføre.
   
• Vi har også etablert en av de mest generøse strømstøtteordningene i verden ved at alle med pris over 70 øre får strømstøtte time for time. Samtidig har vi redusert el-avgiften og bevilget mer til strømstøtte for de som mottar bostøtte, for frivillige lag og foreninger og vi har satt av en kvart milliard kroner i midler til Husbanken for ENØK-tiltak.  

I en krevende tid har vi stått vakt om samholds-Norge ved å:

• Bevilge 6 milliarder ekstra til sykehusene, satset nye millioner til tannhelse, vi bidrar til pensjon fra første krona du tjener og ingen kastes ut av AAP-ordningen lenger. Vi bidrar til at permitterte og arbeidsledige får feriepenger og vi har økt pendlerfradraget betydelig.

Alt dette kalles omfordeling og det har vært helt nødvendig, men det er ikke gitt at partiene til høyre i politikken ville prioritert på samme måte, for å si det slik.

For Senterpartiet har det også vært viktig at vi i den samme krevende perioden har klart å prioritere distriktspolitiske og landbrukspolitiske tiltak på en måte som er avgjørende viktig.

• Vi har fått vedtatt to av de beste jordbruksoppgjørene i nyere tid. Det styrker matproduksjon, beredskap og bosetting over hele landet.
• Vi har innført gratis ferje fra steder uten fastlandsforbindelse og halvert prisen for resten.
• Vi har innført bygdevekstavtaler for de mest utsatte distriktskommunene og bevilger nær 400 mill. kroner for å sikre bredbåndsutbyggingen i hele landet.
• Fra neste vår blir maksprisen på distriktenes kollektivtilbud, fly på kortbanenettet, halvert.
• Vi bygger ut desentralisert høyere utdanning med nye studieplasser samtidig som universitetene gis mulighet til å tilby flere av sine utdanninger desentralisert.

Denne nye retningen og farten i distriktspolitikken skal fortsatte i tiden framover. Vi må se og utvikle hele dette vakre og langstrakte landet. Ingen enkelttiltak er tilstrekkelig for en god distriktspolitikk, den må bestå av et sett av tiltak, samtidig som distriktspolitiske hensyn må ivaretas i alle deler av samfunnet. Det må også føres en politikk hvor kommunene får ressurser og handlefrihet til både å løse velferdsoppgaver og å føre en aktiv næringspolitikk. For å bygge gode lokalsamfunn må også de lokale samfunnene få bestemme mer selv, basert på lokale forhold og behov enn det de gjør i dag.  

Omfordeling, det å redusere sosiale og geografiske forskjeller blir en hovedoppgave i året som kommer. Vi kan ikke politisk fjerne konsekvensene av den tiden vi lever i, men vi kan føre en politikk for å dempe utfordringene for folk flest og derigjennom skape økt trygghet for økonomi, bolig og arbeid.

Regjeringens viktigste oppgave blir derfor fortsatt å bidra til å stabilisere økonomien. Få prisstigningen under kontroll, flate ut renta og samtidig hindre at arbeidsledigheten øker. Det er denne balansegangen som må gås og som vi kommer for fullt tilbake til i statsbudsjettet.

Et annet viktig tema for året som ligger foran oss er å styrke militær og sivil beredskap. Krigen i Europa minner oss på behovet for å gjennomgå og å styrke egen beredskap. Regjeringen nedsatte to kommisjoner etter at man tiltrådte. En forsvarskommisjon og en totalberedskapskommisjon. De har begge levert sine innstilliger og peker på store utfordringer i årene framover. Denne debatten blir viktig i løpet av vinteren og håpet er jo å skape brede flertall i Stortinget både når det gjelder langtidsplan for Forsvaret og økt total samfunnsberedskap.

Et tiltak har regjeringen allerede vedtatt, det er å opprette beredskapslager for korn. Etter den kalde krigens slutt har norsk matforsyning i stor grad lent seg på internasjonal handel. Regjeringen ønsker å styrke matberedskapen og ruste oss mot den usikkerheten klimaendringer og krig i Europa skaper i det internasjonale matvare markedet.

I vårt naboland Sverige ser vi akkurat nå en voldsbølge som det er vanskelig å fatte. Over tiår har det bygget seg opp en type gjengkriminalitet som bidrar til drap, hærverk og rekruttering av svært unge mennesker til kriminelle oppdrag. Antall drap i Sverige i 2022 var på 63, i Norge og Danmark var det fire i samme periode. Det er blitt en vond spiral som det er vanskelig å komme ut av. Vi må lære av det som skjer i Sverige for å unngå å komme i samme situasjon. Det handler sjølsagt om politiressurser, det handler om narkotikapolitikken og det handler om hvilken integreringspolitikk vi skal føre. Regjeringen har nylig lagt fram tiltak om flere og strengere straffereaksjoner for ungdom. Det er et viktig og nødvendig skritt på veien, men hverken kan eller skal være det eneste vi gjør.

Halvveis inn i stortingsperioden må vi sørge for å sette søkelys på de viktigste sakene. Vi må ikke ende opp i avmakt overfor den krigssituasjonen vi opplever midt i Europa, hvor ting akkurat nå synes fastlåst i en stillingskrig, men fortsette vår støtte til Ukraina både militært og sivilt.

I Norge har vi en tradisjon for samhold når landet vårt står foran store utfordringer. Ukraina-pakken som vi behandlet i vår, var et eksempel på det. Vi må sørge for et norsk Storting hvor debattene kan være skarpe, men hvor polarisering aldri får utvikle seg slik at vi ikke lenger klarer å inngå store og brede forlik partiene imellom. Når vi ser utviklingen internasjonalt, skal vi verne om det faktum at vi er i stand til å samarbeide når det virkelig gjelder.