Vi bærer Sápmi med oss

Når stadig flere samer stemmer fra sør, styrker det det samiske demokratiet. Det er ikke geografien som avgjør hvem som hører til. Det er tilknytningen. Fellesskapet. Kulturen. Viljen til å stå i det.

Den lever i oss, Sápmi, uansett hvor vi bor. Når flere vender tilbake til det som ble tatt fra dem, må vi møte det med åpenhet og ikke skepsis. Det er et tegn på at samisk identitet lever, gjenoppdages og får nytt språk og rom.

Det burde vi ønske velkommen.

Aina Borch tar feil

Derfor er det vanskelig å lese Aina Borchs kronikk "Når stemmene fra sør overdøver virkeligheten i nord" uten uro. Hun beskriver utviklingen der flere sametingsvelgere bor i sør som en slags ubalanse i det samiske demokratiet. Men samisk tilhørighet er ikke geografisk. Det er ikke en følelse man mister når man krysser Saltfjellet. Mange har flyttet sørover, noen frivillig, andre som følge av fornorskingsprosesser eller økonomisk nødvendighet. Mange er født i sør, men bærer med seg språk, minner, tilknytning og kultur. Samiske liv finnes også der.

Det å antyde at de som bor i sør ikke forstår livet fra innsiden er en farlig glidning. Det åpner for en ekskluderende idé om hvem som har rett til å mene noe om samisk politikk og hvem som bare skal sitte stille. Men demokratiet handler ikke om hvor du bor. Det handler om at du deltar.Sametinget har et nasjonalt ansvar. Det skal representere hele det samiske folket, ikke bare de som blir boende i nord. Nettopp gjennom bredt engasjement og ulike erfaringer får vi et levende demokrati. Ikke et smalt, geografisk avgrenset prosjekt, men en mangfoldig samtale som rommer både fjord og by, kyst og innland, nord og sør.

Samisk kultur lever også i byene

Vi må også huske hva dette handler om: mennesker som tar tilbake noe de kanskje aldri fikk eie. Et språk. Et navn. En tilhørighet. De har valgt å stå i det, kanskje for første gang. Det krever mot. Samisk kultur lever ikke bare i fjorder og vidder, men også i byene, i hjem der tilknytningen ble brutt, men ikke glemt, og i hver og én som gjenoppdager språket, navnet eller historien sin. Å kritisere andres møte med gjenoppdagelse med skepsis er veldig uheldig. Vi kan ikke se skjevt på dem som tar tilbake det som ble fratatt oss. Når flere reiser seg og sier «jeg er same», skal vi ikke svare med tvil. Vi skal si velkommen tilbake.

Jeg forstår ønsket om lokal forankring. Det er viktig at politiske beslutninger oppleves som relevante for dem som rammes direkte. Men det må ikke gå på bekostning av fellesskapet. Vi trenger hverandre. Hele Sápmi, ikke bare deler av det.

Tor Hansen, tredjekandidat Sør-Norge

Det finnes ikke én måte å være same på. Noen fisker, andre jobber i helsevesenet. Noen snakker samisk hjemme. Andre lærer det som voksne. Noen bor i Karasjok, andre i Kristiansand. Men alle bærer på en bit av et større bilde.

Skal vi bevare det samiske demokratiet, må vi ikke trekke grenser mellom oss og dem basert på postnummer. Vi må heller hente frem det som alltid har holdt oss sammen: verddekulturen. Den samiske tradisjonen for å åpne døra, by på det man har, og se andre som en del av fellesskapet. Ikke fordi de må gjøre seg fortjent til det, men fordi vi vet at vi trenger hverandre.Sametinget må speile det. For hvis vi begynner å ekskludere hverandre, mister vi noe langt viktigere enn politisk kontroll. Vi mister hverandre. Og det har vi faktisk ikke råd til.