Byvekst midt i skauen?

• Den 19. mai vedtok styringsgruppene i byvekstsamarbeidet og Oslopakke 3 forslag til handlingsprogram for 2026-2029.  

• Selv med stor befolkningsvekst er det oppnådd nullvekst i personbiltrafikken i Oslo-området.   

• Samarbeidets plan for 2026-2029 er å videreføre og forsterke tiltak som fremmer miljøvennlige transportformer.   

• Planen rommer store kollektivsatsninger som Fornebubanen, høystandard kollektivtrasé Oslo-Kjeller, og reinvestering og oppgradering av trikk og T-bane.   

• Kollektivtilbudet i Oslo-området opprettholdes og forsterkes, og små og store gang- og sykkeltiltak gjør det enklere å sykle og gå.  

Som folkevalgt og varaordfører i Aurskog-Høland kommune sliter jeg med å anerkjenne en avtale vi selv ikke er en del av. Aurskog-Høland, på lik linje med 17 andre kommuner i Akershus, har tross alt ikke vært en del av forhandlingene i denne avtalen.   

Handlingsprogrammet ble vedtatt "lokalpolitisk" av Akershus fylkesting 12. juni og Oslo bystyre 18. juni. Deretter legges det frem som orienteringssak i Lillestrøm, Nordre Follo og Bærum kommuner i løpet av høsten.  

Er dette et godt lokalpolitisk håndverk?   

Et levende demokrati bygger på en aktiv deltagelse. Ikke overstyring og mangel på reell medvirkning, og derfor vil jeg gå så langt som å påstå at dette er en grunnleggende udemokratisk avtale!  

Så vidt meg bekjent hevder samferdselsråden og andre fremtredende fylkespolitikere at fylkeskommunen forhandler for våre innbyggere! Jeg finner det meget uheldig om det skal være slik at Akershus fylkeskommune og Oslo kommune kan inngå en avtale på vegne av oss! Parter i avtaler skal sitte rundt bordet og forhandle! Sjølsagt skal de det! 

En skal også være god i muntlig for å argumentere at tidligere Rømskog kommune er en såkalt Oslo-kommune.  

Mange bygdefolk lokalt vil faktisk ikke ha så mye med byen å gjøre i det hele tatt, og det er ofte en del av årsaken til at de har bosatt seg akkurat midt i skauen, i for eksempel Aurskog-Høland.  

Her finnes det også andre kvaliteter folk kan ute etter.   

Som i mange andre saker og planverk er det et behov for å differensiere mellom by og land, tettsted og periferi, distrikt og sentrum. Det som kan fremstå klokt og bærekraftig i sentrumsområdene, trenger ikke nødvendigvis å være det når en skal ivareta interessene og rettighetene til de som er bosatt med et spredt bosettingsmønster.   

Dette kan en også i disse dager se på med et matberedskapsperspektiv, med tanke på selvforsyningsgrad og opprettholdelse av norsk landbruk og spredt bosettingsmønster i distriktene.   

Med dagens avtaler og planhierarki skal det godt gjøres for en menig mann å holde kontroll på alle begrensende faktorer for fremtidig utvikling.  

Når en ikke får et godt nok utviklet kollektivtilbud, og ikke gjennomført bygging av tilstrekkelig med gang- og sykkelveier, kan ikke dette sette begrensningene for arealpolitikken. Da må det tilrettelegges for personbil og nok parkeringsplasser.  

Selv om mye av dagens politikk bærer preg av sentralisering på høygir, så må også de som bosetter seg i sentrumsområdene ha mat i tiden fremover.    

Her må vi ha en differensiering som ivaretar at vi skal kunne ta hele landet i bruk.