Den geopolitiske situasjonen er radikalt endret etter Russlands invasjon av Ukraina. Det får konsekvenser for hvem vi samarbeider med og hvem vi handler med. Verdens land forsøker nå å manøvrere så godt de kan i et helt nytt landskap. Det får konsekvenser for mange politikkområder her hjemme, og det får også konsekvenser for utviklingspolitikken vår, skriver utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim i dette innlegget.
- av utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim
En av endringene vi ser er at beredskap og forsyningssikkerhet er mye høyere på dagsorden. Svakhetene og sårbarhetene ved global frihandel er blitt tydeligere. Det gjør at både land og selskaper endrer adferd. Det har blitt lettere å få forståelse for Senterpartiets fokus på beredskap, nasjonal kontroll og egen produksjon.
Det startet med pandemien. Forsyningslinjer ble brutt og mange selskaper slet med produksjonen fordi innsatsfaktorer satt fast på andre siden av verden. Vi husker hvordan selv et rikt land som Norge slet med å få tak i viktig medisinsk utstyr. Mange utviklingsland er fortsatt bitre over hvor lang tid det tok å få vaksiner og testutstyr, mens rike land sikret seg både andre og tredje dose til egen befolkning.
Nå ser vi at den Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina har blitt en katalysatoren for en mer splittet verden. Stater med autoritære trekk står på den ene siden og demokratier på den andre. Stormaktsrivaliseringen er tilbake for fullt. Dette får også store konsekvenser for verdensøkonomien. Globale handelsmønstre endres. Russland frakobles fra vestlige økonomier. Logistikken og verdikjedene svikter mange steder i verden. Inflasjonen har eksplodert med opphav i energikrisen.
NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg sa i fjor at “Frihet er viktigere enn frihandel”. Det sprer det seg en erkjennelse av at global frihandel har gjort oss sårbare på mange områder. På World Economic Forum i Davos i januar, der politikere og internasjonalt næringsliv møtes, var det en erkjennelse av at global frihandel har noen svakheter i dagens geopolitiske situasjon. Man snakket mye om «friendshoring» og «nearshoring», det vil si at man i større grad baserer seg på kortere verdikjeder, mer kontroll på produksjon og handelspartnere man stoler på.
Nasjonal kontroll er altså viktigere enn på veldig lenge. Det vil få konsekvenser for mange politikkområder i Norge. Vi er godt posisjonert sammen med våre venner og allierte for å styrke beredskapen. Men hvordan ser situasjonen ut fra andre deler av verden? Hele verden merker de indirekte konsekvensene av krigen, men aller verst er det i fattige land. Mange utviklingsland ser krigen på en annen måte enn vi i Vesten gjør. Land i Afrika, Latin-Amerika og Asia har lenge ment at den internasjonale ordenen ikke tjener deres interesser. Først kom pandemien.
Så kom en krig som mange av dem anser som et europeisk anliggende, men som har dramatiske konsekvenser for utviklingsland som lider under galopperende priser på energi, mat og gjødsel. Samtidig ser vi at Russland bruker store ressurser på å så splid mellom utviklingsland og vesten. Utenriksminister Lavrov har brukt mye tid på å besøke afrikanske land for å samle støtte. Likevel stemte heldigvis det store flertallet av FNs medlemsland, også land i den globale sør, mot Russland invasjon både i oktober i fjor og nå i februar. Det er viktig. Det er i Norges interesse at internasjonal politikk diskuteres og håndteres i internasjonale fora som FN og ikke overlates til stormaktene.
I denne situasjonen er det viktig å fortsette å vise solidaritet med land i sør. Utviklingsland frykter, delvis med rette, at Europa og USA vil ha nok med egne plager og glemme den pågående sultkrisen og klimakrisen. Derfor er jeg glad for at Norge har bidratt med en ekstra støttepakke som skal gå til de landene i sør som er hardest rammet av økte matpriser som en indirekte konsekvens av krigen. Det kommer i tillegg til den store femårige støttepakken til Ukraina. Det har vakt positiv oppmerksomhet ute i verden at Norge tar ansvar både for Ukrainas frihetskamp og sultkrisen som rammer land i sør.
Senterpartiet løftet matsikkerhet og utvikling av landbruket som vår hovedprioritering i utviklingspolitikken i Hurdalsplattformen. I dagens situasjon er det mer relevant enn noensinne. På kort sikt handler dette om å bekjempe akutt sult. Men på lengre sikt handler det om å sette utviklingsland i stand til å gjøre akkurat det samme som vi gjør, nemlig å øke egen beredskap og forsyningssikkerhet. Grunnen til at sulten øker er jo at mange land er avhengige av å importere mat fra Ukraina og Russland. Å belage seg på import har gjort dem sårbare. Afrikanske politikere peker på at egen sjølforsyning er dårligere nå enn for femti år siden. Colombias president beskriver paradokset med at hans land, opphavet til maisplanten, importerer mais fra Canada og USA fordi det er billigere – og fortsatt sulter befolkningen. Stadig flere land snakker om matsuverenitet. Matsuverenitet handler om at folk og land må ha rett til å avgjøre sin egen politikk for å brødfø egen befolkning. Mer enn 250 millioner afrikanere har utilstrekkelig tilgang på mat i dag. Da er det et paradoks at kontinentet importerer mat for mer enn 75 milliarder dollar i året. Det er tapte arbeidsplasser og inntekter for et kontinent som har alle forutsetninger for å kunne brødfø seg selv.
Vårt mål i utviklingspolitikken er å styrke landenes egen produksjon, egne verdikjeder og egne markeder. Vi har særlig løftet matproduksjon, men også innen vaksiner og medisiner støtter Norge arbeid med å få i gang produksjon på det afrikanske kontinentet. Utvikling må nemlig skapes nedenfra, på egne ressurser, og samfunnsendring kommer innenfra. I frihandelens navn har man de siste tiårene belaget seg på at internasjonale forsyningslinjer skal sørge for at verdens befolkning skal få nok mat, så lenge handelsbarrierer bygges ned. Senterpartiet har hele tiden sagt at det er en naiv tilnærming. Det gjør oss sårbare, enten vi bor i nord eller sør. Dessverre måtte det en pandemi og en krig i Europas kornkammer til for at denne tenkningen skulle bli annerledes.
