Vi er nok mange som hører mammas stemme i hodet når vi leser den setningen. Formaningen om å oppføre seg pent og takke for det man får når man er på besøk sitter limt som gangetabell og «I am, you are, he/she/it is».
I sommer skal jeg nok en gang feriere i landet hvor språket er hjemlig og maten velkjent. I år igjen lokker rødhuskledde grender som står der litt vindskeive og aller helst kunne trengt et malingsstrøk og to ungekull der de ligger klemt mellom riksveg, skrent og fjordens dype blåfarge. Norge, værbitt, vilt og vidunderlig.
Der skal jeg bade fra en furet molo, ta bilder som dufter av blomstereng og spise lammeskank som oser av fjellvidder. Og jeg vil helt sikkert takke kelneren for maten, slik mamma sa man skulle, men er det ikke flere som fortjener en takk? Har det ikke kostet generasjoner med slit å bygge den moloen, bryte det jordet og avle fram den sauen? Hvem skal man takke for det?
For det er lett å glemme at det ikke alltid har vært vei der du nå må svinge deg mellom bobiler, campingvogner og to rulleskiløpere. Og det er ingen selvfølge at det skal være det i morgen. Som samfunn er vi omgitt av ruiner, både fysiske rester fra en svunnen tid, og ikke minst tankesett vi har forlatt. Mange til fordel for noe bedre, men en del godt har også blitt tapt på veien.
Ruiner er restene av noe folk brukte hele sine liv på å bygge og ta vare på. I dag er det sterke krefter i samfunnet som vil gjøre distriktspolitikk, bygdelivet og husdyrhold til forlatte ruiner. Tapt for fremtidens generasjoner som et minne om et mytisk sjøslag eller en utryddet dyreart.
Hvis vi ikke kjemper, står imot og protesterer når Høyre og FrP lirer av seg ideologisk motivert propaganda om byer, stordrift og effektivisering som det var naturlover og absolutte sannheter, vil ingen andre gjøre det.
Det er vårt ansvar som senterpartister å være forkjemperne for de få, de små og de ytterst.
Så når du nå tar bilen, båten eller flyet fatt for å oppleve Norge må du huske å si takk. Takk til framsynte folkevalgte som har kjempet, takk til bestefar som ryddet skog og takk til en ukjent arbeidskar som tross naturen la nok stein i moloen til å sikre ei skøyte, ei brygge og ei grend litt ly. Generasjon for generasjon bygde de et Norge med små forskjeller og liv i hele landet.
Og når vi igjen kommer hjem til høst og valgkamp er det dette vi skal kjempe for. Nå er det vår tur til å bygge videre på tidligere generasjoners slit. Vi er en del av en bevegelse, en stemme fra folkedypet, som kjemper for framtida i hele Norge. Sammen nekter vi å la dagens hjemsteder bli våre barnebarns generasjons ruiner. Sammen vinner vi valget og gir Norge en politikk som er nær folk i hele Norge.