- I historiefaget lærer norske elever at Embetsmannsstaten tilhører 1800-tallet. I stort er det sant, men i det daglige henger embetsmannens skygge fortsatt tungt over landet, skriver Erlend Kvittum Nytrøen i denne utgaven av Senterpartistemmer.
- av Erlend Kvittum Nytrøen, politisk rådgiver i justiskomiteen på Stortinget for Senterpartiet
I en tid med krig i Europa, renteøkninger og inflasjon har regjeringen vært modige nok til å redusere oljepengebruken og stramme inn statsbudsjettet. En øvelse ingen av forgjengerne har gjort på mange tiår. Det står det respekt av. De harde prioriteringene viser også tydelig fram skillelinjene i norsk politikk og hvorfor Senterpartiet trengs i regjering. Den politiske kampen om kronestykkene er hard.
Folket og deres embetsmenn
På samme tid foregår det en vel så viktig kamp litt mer under radaren. For helt siden parlamentarismen ble tvunget igjennom av Stortinget i 1884 har de folkevalgte passet på at selve regjeringen ikke går ut over sine fullmakter. Det som har fått mindre oppmerksomhet er makten den dømmende makt og byråkratene har tilkjempet seg de siste 150 årene.
Alet opp på direktoratvekst, new public management og egen selvtillit har det vokst fram en holdning i Norge av at faglige argumenter ikke kan eller bør angripes politisk. Fageksperter, dommere og direktører som er ansatt for å gi råd og følge pålegg fra våre folkevalgte har i stadig større grad tilrevet seg en posisjon hvor målet er å kjempe for egen eksistens framfor regjeringens politiske mål.
Heleide statlige selskaper går imot statens lønnspolitikk, direktorater fortsetter å sentralisere til tross for politiske signaler og statlige administrasjoner ber om å få styre budsjettene sine uten «påvirkning» av folkets representanter.
Hvordan endte vi her?
Jeg tror det handler om et Storting som ikke har stått nok opp for seg selv, for folket de er valgt for og for de prinsippene de skal forsvare. I gode tider har det vært vanskelig å argumentere for at måten man har valgt å organisere samfunnet på kanskje er feil.
Siden murens fall har markedstenkning, internasjonalisering og pulverisering av ansvar preget deler av norsk politikk. Fremst frontet av EØS-tilpasningen av det norske samfunnet. I 30 år har vi presset stjerneformen Norge inn i et firkantet hull kalt EØS, og i prosessen filet av mange av de gode spissene som skapte velferdsnasjonen vår.
På kjøpet har vi fått over 11 000 EØS-direktiver, nemder og byråer som produserer enorme mengder tekst. Tekst som kan tolkes, leses og kveruleres over blant jurister og advokater, men som flytter stadig mer definisjonsmakt og handlingsrom bort fra våre folkevalgte. Vi må bruke tiden vi har i regjering til å borre i disse strukturene og desentralisere mest mulig makt.
En stolt tradisjon
Det er ingen støtte å finne hos nasjonale medier for tanker som utfordrer embetsmenns «sannheter», men det betyr ikke at vi ikke skal ta kampen. I en tid hvor hestene igjen bites rundt oss er det å løfte tanken om at folk i stort er kloke og gjør gode valg viktigere enn noen gang.
Kort oppsummert motstrømspolitikk.
Under denne fanen ligger både kampen mot EØS, kampen mot voksende byråkratier og kampen for desentralisering av jobber, makt og folk. Det er ikke lett, men der vi lykkes vil det bli stående i lang tid.