Meny
Bli medlem

Mer internasjonalt, men mindre overnasjonalt samarbeid

Sist endret: 27.09.2020

Med krisen som bakteppe kunne vi fått en fruktbar debatt om nasjonalstaten som ramme for politisk styring. I stedet har mange hoppet rett i skyttergraven, skriver Anne Beathe Tvinnereim.

- av Anne Beathe Tvinnereim, nestleder i Senterpartiet

I koronakrisen har mange ideologiske kjepphester måttet vike for realpolitikk. Når partiene måtte bli enige om verktøy i verktøykassa for å håndtere krisen, har man innsett at nasjonalstaten Norge er en praktisk ramme for å rigge effektive virkemidler. Muligheten for grensekontroll er hensiktsmessig, og nasjonale beredskapslagre kan være lurt når internasjonal handel forstyrres.

Det er forutsigbart at dette blåser liv i debatten om nasjonalstaten igjen.  Men nå er ikke dette bare en teoretisk debatt for ideologiseminarer. Nå står vi midt oppi en krise, og hele verden innfører tiltak som gjør at liberalistene skyter rygg og akker seg over at man visstnok «svekker den liberale verdensorden».

Med krisen som bakteppe kunne vi fått en fruktbar debatt om nasjonalstaten som ramme for politisk styring. I stedet har mange hoppet rett i skyttergraven. Aller mest overrasket er jeg over Jonas Gahr Støre som advarer mot «dem som nå sier farvel til globalt samarbeid». Støre sier også at «etter en krise kommer det mulighet for framveksten av nasjonalistiske og autoritære stemmer, det har vi sett før, men det er også en mulighet til å forbedre det internasjonale samarbeidet».

Det siste er jeg helt enig med Støre i. Men det hadde vært befriende hvis vi kunne slippe slike retoriske ytterligheter og ha en saklig og nyansert samtale om nasjonalstaten og internasjonalt samarbeid.

Jeg kan omtale meg selv som nasjonalist, i betydningen at jeg mener nasjonalstaten er viktig og riktig nivå for å treffe forpliktende beslutninger. Stortingspolitikerne våre er demokratisk valgt og står direkte ansvarlig overfor velgerne sine. De kan kastes av folket hvis de gjør en dårlig jobb. Dette står ikke i motsetning til internasjonalt samarbeid, ei heller forpliktende internasjonalt samarbeid, så lenge den endelige beslutningen ligger i Stortinget. Det er da også hele grunnlaget for Grunnlovens §115, som krever 2/3 flertall i Stortinget for å overføre suverenitet på et avgrenset område. Det er en grunn til at grunnlovsfedrene la listen så høyt.

Støre og andre må i anstendighetens navn slutte med stråmannsargumentasjon. Ingen sier «farvel til internasjonalt samarbeid». Vi sier vi vil ha mer internasjonalt samarbeid, men mindre overnasjonalt samarbeid. Det er en avgjørende forskjell. Det endelige ordet i en beslutning må sies i de nasjonale parlamentene, hos politikere som er folkevalgt.

Ingen sier at vi skal slutte å handle med hverandre. Agenda Magasins egen Stian Bromark karikerer og banaliserer denne debatten når han skriver «Som individer nyter vi godt av at vi ikke alle sammen, og hver for oss, må fange og dyrke vår egen mat, bygge våre egne hus, være våre egne sykepleiere, rørleggere, lærere og varaordførere. Det er gjennom arbeidsdeling og handel at mennesker har klart å bygge velfungerende samfunn der mange får ta del i velstanden.» Opplagt. Men uten en omfordelende og regulerende stat hadde vi ikke hatt konsesjonslovene, norsk petroleumsforvaltning, Folketrygden eller universelle tjenester.
 
Som politikere kjenner vi i disse tider sterkt på ansvaret vi har påtatt oss. Vi er først og fremst ombudsmenn for menneskene som har valgt oss til å representere seg. Vi har et ansvar for deres grunnleggende sikkerhet, for helsestell og matforsyning og generelt for grunnmuren i Maslows behovspyramide. Hvis vi ikke klarer å levere på det har vi ikke gjort jobben vår.

Når vi nå ser at mange land iverksetter såkalte «nasjonalistiske tiltak», er det noen som trekker moralkortet og kaller det usolidarisk. Men det er verken unikt eller overraskende at et land ivaretar egne borgere først. Hvis det var vi som produserte verdens verneutstyr, ville norske borgere akseptert at eksporten resulterte i mangel på norske sykehjem og sykehus? Når Russland og Ukraina innfører midlertidig eksportforbud på matkorn, for eksempel, er det fullt forståelig. Ville ikke det norske Storting krevd det samme, hvis det var vi som fryktet at vi ville komme i trangsteg med å produsere nok daglig brød? Jeg tror det.

Forrige gang det ble innført betydelige eksportrestriksjoner i viktige produsentland og de globale prisene på korn og ris eksploderte, var det enkelte norske innkjøpere som hamstret og presset prisene på verdensmarkedet ytterligere oppover. På bekostning av befolkninger med betydelig mindre kjøpekraft enn oss. Var dette mer moralsk enn eksportforbudene? Jeg synes ikke det.

Støres indignasjon stammer fra et ideologisk globalistisk grunnsyn som jeg tror kræsjer med mange av Arbeiderpartivelgernes praktiske tilnærming til politikk. I en krisesituasjon blir slike motsetninger tydeligere. Uten sammenlikning forøvrig får det meg til å tenke på Arbeiderpartiets dreining på 1930-tallet. Kriseforliket med Bondepartiet markerte den praktiske tilnærmingen til politikk som det muliges kunst, som kompromisser som gir bedre levekår i praksis. Men på 30-tallet gjennomgikk partiets organer også en ideologisk transformasjon, og beveget seg fra et revolusjonært parti til et folkeparti som omfavnet nasjonalstaten. Det ble slutt på Aps boikott av nasjonale symboler. Det var symboltungt da 1.maitoget 1937 hadde vaiende norske flagg, og arbeiderbevegelsen omfavnet nasjonaldagen.

Martin Tranmæl forsvarte den nye linjen med at arbeiderklassen ikke lenger sto utenfor det nasjonale fellesskapet. Halvdan Koht snakket om folkereisning som nasjonal integrasjon: «all klassereisning på nasjonal grunn har eit drag i seg til å bli nasjonal i meir enn berre klassepolitikk.» Han sammenliknet arbeiderreisingen med bondereisinga, som han pekte på at hadde utviklet seg til demokratisk politikk og nasjonale tanker «langt ut yver dei reine bondeinteressene». For Koht var det avgjørende å utvikle «ei samkjendsle» som skulle utvikle seg til «nasjonalkjendsla».

Denne nasjonale orienteringen på 30-tallet gikk hånd i hånd med Nygaardsvolds pragmatiske krisepolitikk. Dette var forresten på samme tid som Per Albin Hansson og de svenske sosialdemokratene lanserte konseptet om «folkhemmet».

Det var neppe tilfeldig at disse strømningene ble forsterket i krisetid. Liberalistisk økonomisk politikk og globalisering går hånd i hånd. Når den økonomiske krisen rammer søker man bedre politisk styring av markedet.  Da er nasjonalstaten et godt verktøy. Det spennende med verdenskrisen i 1929, var at den satte fart på en ny økonomisk teori, keynesianismen og motkonjunkturpolitikk. Troen på den økonomisk aktive staten. Krisetid kan slippe løs ekstreme krefter i form av en sjåvinistisk nasjonalisme. Men det kan også legge til rette for styring og omfordeling som demper krisen og beskytter de som er mest utsatt.

Bård Larsen i Civita har skrevet at «nasjonalismen er bedre enn sitt rykte. Som med de fleste andre ideer og ideologier kommer den i mange utgaver, også ekstreme».  Her må jeg gi ham rett. Nasjonalismen har også i Norge vært et liberalt og demokratisk prosjekt, et frigjøringsprosjekt for enkeltmennesket og for folkesuverenitet. Begrepet nasjonalisme blir bevisst misforstått i norsk debatt.

Selv tar jeg sterk avstand fra enhver ekskluderende nasjonalisme. For meg er nasjonalisme et inkluderingsprosjekt, ikke et ekskluderingsprosjekt, og nasjonalstaten er rett og slett er det beste verktøyet vi har for demokratisk styring og for å beholde en velfungerende og omfordelende velferdsstat.