- Valget var et tydelig ønske om en annen politisk retning

Marit Arnstad, parlamentarisk leder i Senterpartiet, sitt hovedinnlegg med replikkordskifte i Stortingets trontaledebatt torsdag 3. oktober 2019. 

Årets lokalvalg ga store endringer. For andre valg på rad gikk alle de fire regjeringspartiene tilbake. Valget var ikke noe protestvalg, valget var ikke noe énsaksvalg – valget var et tydelig ønske om en annen politisk retning.

Valget var også en reaksjon mot nye politiske kløfter i Norge – mellom dem som kan regne med rask akutt hjelp, og dem som opplever at de statlige nødetatene trekker seg ut av deres lokale samfunn.Grunnleggende samfunnsberedskap har blitt et rasjonaliseringsprosjekt for direktorat og foretak. Jeg vet fra Snåsa at å argumentere for ambulansen sin overfor et foretak, føles nesten som å snakke til en vegg. Det skapes nye kløfter mellom dem som kan ta digitalisering og moderne infrastruktur for gitt, og de lokalsamfunnene som får beskjed om at strømkabler ikke kan bygges, at telefonledninger blir kuttet, at mobilnettet ikke fungerer, og som bare kan drømme om bredbånd til en akseptabel pris. Det skapes kløfter mellom de områdene der statlige arbeidsplasser eser ut, og de områdene av landet der statlige arbeidsplasser forsvinner uten at noen tar noe som helst politisk ansvar for det. Det er det som vi i Senterpartiet kaller den stille sentraliseringen, den som foregår i hver etat, der ingen skjeler til de samlede konsekvensene.

Reaksjonene i valget handler også om en regjering som slår ut med hendene og mener at sentralisering og ulikhet nærmest er en naturgitt utvikling.

Dette utfordrer folks rettferdighetssans. Det utfordrer forståelsen av det norske systemet. Vi er vant til politikere som står opp og tar ansvar for det som blir besluttet, politikere som lytter. Den norske modellen handler om velferd, men den handler også om balanse og jevnbyrdighet mellom by og land. Det er den balansen som over flere år har vært truet av Høyre og Fremskrittspartiet i regjering. Valget viser at folk ser at det er mulig med en annen utvikling enn sentralisering av tjenester. Samlebånd og stordrift er gammeldags. Valget viser at folk ser at folkestyret forvitrer ved at stadig mer makt overlates til et ansiktsløst byråkrati både i staten og i EU-systemet. Og valget viser at folk ser at byråkratiet vokser. Når krav til dokumentasjon og rapportering stjeler tid og belaster folks hverdag, utfordres den tilliten vi er så stolt av at vi har i det norske samfunnet.

Nå står vi overfor nye vegvalg. Under valgkampen var jeg på besøk i Søre Sunnmøre tingrett. De gjør en utmerket jobb. De har ingen problemer med å rekruttere folk. I domstolkommisjonen som regjeringen har satt ned, får de beskjed om at de er for små. En ny sentralisering innenfor rettsvesenet er på gang, men problemet i rettssystemet er ikke små tingretter, det er manglende kapasitet, koordinering og ressurser. Sentralisering kommer ikke til å løse disse problemene. I stedet vil det nok en gang bety at distriktskommuner skal tappes for flere hundre statlige arbeidsplasser. Staten vil trekke seg ut av deler av landet og heretter bli sentralisert til de store byene.

Det er flere områder innenfor rettssystemet at sentraliseringen skyter fart. Politiet i Telemark har plutselig bedt ordførerne om å slå sammen forliksråd. Forliksrådene er lavterskel konfliktløsning, og det er lovfestet at hver kommune skal ha et eget forliksråd. Hva man skal oppnå ved å sentralisere disse, er helt ubegripelig.

Så har det vært en stor fordel for norske distriktskommuner, som har avgitt areal og naturressurser, at de har fått beholde en andel av verdiene fra kraftvirksomheten. Regjeringen oppnevnte et utvalg som skulle se på dette. Det utvalget foreslår å legge de inntektene direkte inn til staten – nok en gang et forslag som vil være et beinhardt angrep på Distrikts-Norge. Så er det interessant å se at Høyres talsmann i debatten allerede nå tar avstand fra det utvalget som regjeringen har nedsatt og konklusjonene til det utvalget. Det betyr nok at vi står overfor en interessant debatt i tida framover.

Allerede for fem år siden i trontaledebatten sa Senterpartiet klart ifra at det nå er nødvendig å se de ulike sentraliseringsreformene fra denne regjeringen i sammenheng. Vi sa at disse reformene hadde én ting til felles – de sentraliserer makt og pulveriserer ansvar, de reduserer nærhet og svekker lokal trygghet og beredskap. Situasjon fem år etterpå viser at vi fikk rett.

Norge må følge opp de klimaforpliktelsene vi har etter Parisavtalen. Alle sektorer må bidra, og vi må sørge for at det blir effektive og reelle kutt, ikke at vi innfører tiltak som bare flytter utslipp til andre land, eller som simpelthen fører til større utslipp globalt. Det kommer til å bli en stor omstilling i det norske samfunnet. Norge må også som en kapitalsterk stat bidra til mer klimafinansiering overfor andre land.

Skal klimakampen vinnes, må det store flertallet slutte opp om disse omstillingene. Da må klimaløsningene være sosialt og geografisk rettferdig, og de må være bærekraftige på lang sikt. Derfor har Senterpartiet stilt spørsmål ved økte avgifter, om det i seg sjøl er et godt svar i klimaarbeidet. Vi kan ikke saldere miljøprofil og budsjettbalanse med nye avgifter som rammer alle, uten å ta hensyn til bosted og inntekt.

Senterpartiet mener at olje- og gassindustrien fortsatt har en plass i vårt næringsliv. Vi er nødt til å bygge en bro mellom dagens oljenæring og over til CO2-fangst og -lagring, bruk av hydrogen og investeringer i fornybar energi som mulige løsninger i klimakampen. Skal vi klare det, må vi også bygge på dagens industri. Vi har bruk for alle gode hoder, all vilje til teknologiutvikling og all den kapitalen som den næringen sitter på i dag.

Vi trenger en klimapolitikk som bygger opp under, og som virker sammen med, andre viktige samfunnsmål. Vi må ha en klimapolitikk som sikrer bosetting over hele landet, vekst i næringslivet, og som er tilpasset den virkeligheten folk flest forholder seg til. Vi har alle muligheter til å klare klimamålene, men vi kan feile dersom grupper i samfunnet føler at de straffes fordi de tjener lite, eller fordi de bor utenfor de store byene. På klimaområdet mer enn på noen andre områder er oppskriften på suksess at alle må med.

Trontaledebatten er opposisjonens debatt, men i dag vet vi nesten ikke hvordan vi skal møte en regjering med så omfattende indre konflikter som denne regjeringen. Den siste tida har vi til stadighet sett en statsminister som rykker ut og sier at hennes egne regjeringspartier må sette seg ned og snakke med hverandre istedenfor å argumentere mot hverandre. Det er jo nesten en fallitterklæring i seg sjøl.

Historien om dagens regjering er historien om fire partier som synes mest opptatt av å holde på egen makt, uansett hvilke prinsipp de må fire på. Utenom en utrolig sentraliseringsiver er det vanskelig å se om det finnes noe stort felles prosjekt eller noen felles retning som forener denne regjeringen. Dette retningsløse prosjektet har derimot fått store negative konsekvenser for veldig mange mennesker. Det har gitt oss en meningsløs regionreform, bl.a. med et Viken som nesten ingen er for. Det har betydd et sterkt angrep på næringsfriheten og kanskje muligens ruin for de pelsdyrbøndene som nå har fått yrkesforbud. Det har betydd sentralisering av tusenvis av statlige arbeidsplasser og en politireform som er helt ute av kurs.

Regjeringen synes nesten å ta det for gitt at velgerne skal akseptere at de stadig snakker med to tunger. Den såkalte solbergske parlamentarismen er ikke lenger noen sikkerhetsventil, den er ikke lenger noen nødløsning, den ser ut til å ha blitt regelen for regjeringen. Det har gått så langt at man må spørre seg om denne regjeringen har det som trengs for å lede landet. Akkurat nå framstår dagens regjering først og fremst som en samling partier og statsråder som kontinuerlig driver krisehåndtering.

Med det vil jeg ta opp Senterpartiets forslag.

Presidenten: Representanten Marit Arnstad har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ove Trellevik (H): I innlegget her var det mykje fokus på sentralisering. Berre dei siste 30 åra har 200 000 nordmenn flytta frå bygd til by. I tillegg har befolkningsveksten på 1,2 millionar kome i tettbygde strøk og byar. Denne tendensen har vi sett i heile i den vestlege verda dei siste 100 åra. Det skjedde også då Senterpartiet sat i regjering. Trenden er den same: Folk flyttar frå bygdene til tettbygde strøk.

For Høgre er det viktig at vi har evne til å omstilla oss og tek tak i dei utfordringane som samfunnet har når både forsking og faglege miljø gjev råd om at vi må endra oss.

Senterpartiet er ekspert, som me høyrde, på å kalla alle desse reformene og tiltaka som regjeringa har sett i gang for å møta denne utfordringa, for sentralisering. Men regjeringa gjer jo ikkje dette for å endra Noreg. Regjeringa gjer dette fordi Noreg faktisk er endra – med ganske mykje store bevegelsar av innbyggjarane. Spørsmålet mitt går på: Eg har ikkje høyrt eitt einaste godt forslag frå Senterpartiet på korleis dei vil motverka desse endringane.

Marit Arnstad (Sp): Sjølvsagt flytter folk på seg. Ungdommer flytter ut og utdanner seg. Noen flytter hjem og noen finner noen å gifte seg med og flytter en annen plass. Det er ikke det vi snakker om her. Det vi snakker om, er denne regjeringens planlagte endringer i offentlig sektor, der de gjennomfører strukturreform etter strukturreform, der det eneste målet er å sentralisere statlige tjenester. Det er det vi snakker om her. Domstolkommisjonen er det siste eksemplet i rekken. Domstolkommisjonen foreslår uten unntak å sentralisere de nye tingrettene til de største byene. Hundrevis av statlige arbeidsplasser skal fjernes fra de ulike fylkene og skal inn til de store byene. Det er det vi snakker om – disse planlagte strukturendringene og sentraliseringen som denne regjeringen har gjennomført nå i løpet av seks år, og som Senterpartiet har påpekt hver eneste gang. Vårt svar på det er nærhet. Vi mener at det skal være nærhet til folk når det gjelder offentlige tjenester. Og vi mener at når det gjelder kommunereform og regionreform, må det være frivillighet som ligger i bunnen.

Ove Trellevik (H): Rettstryggleik er sjølvsagt ein av grunnane til dei endringane som kjem når det gjeld domstolane. Men i innlegget var representanten Arnstad inne på at det overførte makt frå demokratiet til statleg byråkrati. For nokre år sidan fremja regjeringa ein proposisjon som ville gjeve kommunane betydeleg større makt i plan- og bygningsloven til nettopp å sørgja for at næringslivet fekk utvikla seg i by og land – ute på bygdene våre. Senterpartiet valte den gongen å stemma imot. Kvifor ønskjer ikkje Senterpartiet at kommunane sjølv skal få lov å ta større ansvar i arealpolitikken sin?

Marit Arnstad (Sp): For det første: Noen ganger når jeg får replikker fra Høyre, lurer jeg på om Høyre egentlig forstår hva Senterpartiet snakker om. Det er mulig de ikke gjør det.

I valgkampen traff jeg en næringslivsleder fra Møre-kanten, og han sa til meg: Jeg er enig med dere i Senterpartiet, og grunnen til at jeg er det, er at vi som driver næringsliv ute i distriktene, vi skjønner at vi er avhengig av offentlig sektor. Offentlig sektor og næringsliv må begge utvikles i vårt område for at det skal fungere godt. De kan ikke bygge ned offentlig sektor.

Det er hans grep om det, og jeg mener at man bør lytte mer til næringslivsledere ute i distriktene når de betoner akkurat det.

Når det så gjelder arealpolitikken i distriktene, mener Senterpartiet at kommunene skal ha mer grep om lovverk og sånne ting, og vi har fulgt Høyre i veldig mange forslag om akkurat det. Det Trellevik tar fram her, er ett lite forslag der vi hadde litt ulikt syn, men i mange andre saker når det gjelder akkurat dette, har vi faktisk støttet Høyre.

Bård Hoksrud (FrP): Én ting er i hvert fall sikkert: Det er litt forskjell på Slagsvold Vedums og Arnstads argumentasjon eller måte å argumentere på. Jeg mener Senterpartiet altfor lenge har fått lov til å svartmale utviklingen i distriktene, helt uten å forholde seg til fakta. Vet Senterpartiet at antallet heltidsbønder ble halvert med Senterpartiet i Landbruksdepartementet? Med Fremskrittspartiet i regjering har antallet heltidsbønder faktisk steget med nesten 5 pst. Vet Senterpartiet at bøndene har hatt en vesentlig bedre inntektsutvikling under oss enn med Senterpartiet i Landbruksdepartementet? Vet Senterpartiet at det under dem ble lagt ned i snitt 24 små grendeskoler per år, mens det har blitt lagt ned 11 per år under denne regjeringen? Vet Senterpartiet at det ble lagt ned akuttfunksjoner på fire sykehus under de rød-grønne, mot to under oss? Vet Senterpartiet at de la ned seks fødeavdelinger, mot to under denne regjeringen? Eller er dette noe Senterpartiet ikke vet, eller kanskje velger å overse fordi det passer veldig dårlig inn i historiefortellingen deres, og hadde gjort at slagord som «nær folk», «ta hele Norge i bruk» og «se hele Norge» ville lyde både hult og ganske tvilsomt? Egentlig var det vel mer sentralisering med Senterpartiet i regjering enn med Fremskrittspartiet i regjering.

Marit Arnstad (Sp): Vi er jo forskjellige personer, så det er ulikheter mellom meg og Trygve Slagsvold Vedum, akkurat som Bård Hoksrud heller ikke er så lik Siv Jensen, i og for seg. Det får vi nå akseptere, at vi har litt ulik form og litt ulik måte å se ut på. Det Senterpartiet har vært opptatt av når det gjelder sentralisering, er den planlagte og systematiske sentraliseringen som denne regjeringen har satt i gang. Det er klart vi alle ser at det skjer endringer i samfunnet. For eksempel for landbrukets del har det vært en enorm produktivitetsvekst de siste 30 årene i alle fall, så det er klart vi ser dette. Men når det gjelder den systematiske, planlagte gjennomgangen av sektor etter sektor der denne regjeringen ønsker sentralisering – politireformen, kommunereformen, Nav-kontorene, skattekontorene, og det en nå gjør innenfor domstolene, med ønsket om sentralisering innenfor rettsstaten – kommer ikke alt dette av seg sjøl. Det er planlagt av Høyre og Fremskrittspartiet i regjering. Jeg må også få si at det faktisk er dobbelt så mange kommuner som har befolkningsnedgang nå – fra 2013 og fram til 2018 – som da vi gikk ut av regjering.

Arne Nævra (SV): Aller først må jeg nesten gratulere representanten Arnstad med valget. Jeg vet ikke om det er derfor hun er kledd litt i rødt også. Vi på rød-grønn side kan kanskje gratulere hverandre.

SV og Senterpartiet er stort sett enige om distriktspolitikken. Vi står skulder ved skulder i veldig mange saker, men på et felt er det noe jeg har reagert på veldig lenge, og det gjelder transport og Senterpartiets støtte til de store motorveiprosjektene. Dette gir seg ikke minst utslag i spørsmålet om ferjefri E39. Jeg har tatt opp dette spørsmålet flere ganger med Arnstads senterpartikolleger, og de har vist forståelse for mitt synspunkt på det, at de små distriktsveiene vil lide når det gjelder rassikring, midtdelere, bredere veier, gul midtstripe osv.

Vil representanten Arnstad være med på å øke den forståelsen og bli med SV på laget for å gi mer penger til distriktsveiene?

Marit Arnstad (Sp): For det første må jeg få lov til å gjengjelde gratulasjonen. SV gjorde også et veldig godt valg. Det var hyggelig for oss begge.

Senterpartiet er opptatt av vegutbygging og vegutbygging i distriktene, og i mange distrikter i Norge har en ikke noe alternativ til veg. Det er vegen som er transportmidlet. Jeg tror 75 pst. av transportarbeidet i Norge foregår på veg, så vi mener det er bra og viktig å ha gode veger. Men vi er ikke betingelsesløse, for vi ser at det er noen vegprosjekt som er i ferd med å utvikle seg på en måte som er uheldig, både kostnadsmessig og miljømessig. Jeg tror det er nødvendig at en tenker seg om en gang til når det gjelder E39 over Bjørnafjorden – jeg mener det. Utviklingen og kostnadsøkningene vi har sett i det prosjektet, gjør at det prosjektet må gjennomgås på nytt.

Det andre er at vi i dag fremmer forslag om å nedskalere E18 vestover, ut fra Oslo. I Oslo satses det veldig mye på kollektivtrafikk, og det å ha et så gigantisk prosjekt vestover fra Oslo, er uheldig med tanke på miljøet.

Terje Breivik (V): Geir Pollestad frå Senterpartiet skreiv følgjande på nrk.no/ytring.

«Gretha Tunbergs ord i FNs generalforsamling mandag var engasjerte, sinte og alvorlige. Ordene til Thunberg traff likevel ikke meg. Jeg er grunnleggende uenig i at dårlig samvittighet, skam eller trusler vil løse klimakrisen.»

Og vidare:

«Til tross for klimakrisens alvor er det oppsiktsvekkende at viljen til å gjøre mer ikke er større.»

Og vidare:

«Jeg mener klimabevegelsen må ta et betydelig ansvar for at det er blitt slik.»

For tilsynelatande å sjå ut som eit folkeleg klimaparti har Senterpartiet ingen skruplar med å skubba engasjert ungdom og frivillige som legg ned ein avgjerande innsats på fritida si for miljøet, framfor seg.

Spørsmålet er: Har ikkje Senterpartiet nokon sperrer i det heile når det gjeld bruk av veljarsankande populistisk retorikk, når sjølv ikkje ungar og idealistiske frivillige er skjerma frå å verta brukte?

Marit Arnstad (Sp): Senterpartiet og Geir Pollestad har et sterkt engasjement for klimaet. Vi har ønsket en debatt om noen av virkemidlene i klimapolitikken. Det mener vi er en nødvendig og viktig debatt. Som jeg prøvde å si i innlegget mitt, mener jeg at i klimakampen – mer enn på noe annet samfunnsområde – gjelder det å få alle med. Da må en også se på hvordan de enkelte virkemidlene slår ut.

Jeg tror Senterpartiet står bak 95 pst. av gjeldende klimapolitikk i Norge. Vi vil oppfylle Parisavtalen, vi vil dra samfunnet i en grønnere retning, men vi vil ikke samtidig skape store sosiale og geografiske forskjeller. Det er litt av problemet.

Jeg synes det er litt synd at vi får en debatt om debatten og en debatt om personer. Det tror jeg ikke vi trenger. Jeg tror vi trenger en debatt om selve virkemidlene framover. Vi fremmer fem forslag her i dag. Venstre står fritt til å støtte dem her i salen i dag, hvis de finner det for godt.

Steinar Reiten (KrF): La meg først få benytte anledningen til å gratulere representanten Arnstad med et meget godt valgresultat for Senterpartiet. Så vet representanten Arnstad at mange arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende i typiske distriktsnæringer stemte på hennes parti i år: fiskere, bønder og ansatte i oppdrettsnæringen og fiskeindustrien. Felles for disse velgerne er at de enten er ansatt i bedrifter som er avhengig av å få tollfri adgang til EUs indre marked, eller i næringer som gir sikre forutsigbare inntekter fordi Norge har råderett over egne fiskeressurser og et importvern som er avgjørende viktig for norsk landbruk.

Garantien for markedsadgang i EU for norske eksportbedrifter ligger i EØS-avtalen. Det samme gjelder de framforhandlede unntakene som sikrer selvråderett over norske fiskeressurser og et aktivt importvern for norsk landbruk.

Kan representanten Arnstad love sine velgere at Senterpartiet ikke setter tusenvis av arbeidsplasser og importvernet for norsk landbruk i spill ved å gå til valg i 2021 på et program som krever reforhandling av EØS-avtalen?

Marit Arnstad (Sp): Norge er et åpent land. Det har vi vært i mange, mange tiår, både før og etter EØS-avtalen. Men vi er avhengig av gode handelsforbindelser med nabolandene våre – vi eksporterer veldig mange av de varene vi produserer, og det er Senterpartiet opptatt av at vi også skal gjøre i årene framover.

Så har Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ulikt syn på EØS-avtalen. Senterpartiet ønsker å sikre gode handelsforbindelser, men uten en EØS-avtale. Vi har en frihandelsavtale som ligger i bunnen av dagens EØS-avtale, som sikrer tollfrihet for alle industrivarer, unntatt bearbeidet fisk, og vi mener at den vil være et verktøy for våre handelsforbindelser framover. Problemet med EØS-avtalen er at den legger på oss krav om å være med i finanstilsyn, om å gå inn i ACER – den legger bindinger på transportpolitikken vår, på arbeidslivet vårt, på energipolitikken vår. Det er ikke bra. Derfor mener Senterpartiet at en bør se etter andre måter å organisere det handelspolitiske samarbeidet med EU på. Vi har jo et godt handelspolitisk samarbeid også i dag med en rekke land andre steder i verden enn i EU, uten at det er et problem.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Les hele trontaledebatten her:

- Torsdag 3. oktober

- Fredag 4 oktober