Bosetting av kvoteflyktninger er grunnfjellet i norsk asylpolitikk

Regjeringens forslag om å redusere antallet kvoteflyktninger til kun 100 personer i 2026, er dypt bekymringsfullt. Det er en kraftig nedgang fra tidligere år, fra 3000 i 2022 og 500 i 2025, og representerer et dramatisk brudd med Norges tidligere innsats og forpliktelser i det internasjonale flyktningsamarbeidet. Kvoteflyktninger er mennesker som er vurdert av FN som særlig beskyttelsestrengende, og som ikke kan tilbys varige løsninger i landet de oppholder seg i.

Begrunnelsen om at kommunene allerede har store oppgaver med å bosette flyktninger fra Ukraina, er ikke tilstrekkelig – kvoteflyktninger er en egen kategori og bør behandles deretter. Arbeidet med overføringsflyktninger har en annen karakter enn arbeidet med personer med kollektiv beskyttelse fra Ukraina. Denne kompetansen kan ikke raskt bygges opp igjen når nye kriser oppstår. Det er viktig for kommunene å kunne jobbe langsiktig og forutsigbart. Kommuner som bosetter flyktninger jevnt over tid, oppnår bedre kvalitet og resultater enn kommuner med uregelmessig eller sporadisk bosetting. Stabil aktivitet gjør at kommunene kan beholde og utvikle kompetanse, samhandle effektivt med næringsliv og frivillighet, og tilpasse tjenestene til lokale behov. En nedskalering av bosetting av kvoteflyktninger undergraver denne kontinuiteten og svekker kommunenes evne til å levere på både integrering, kvalifisering og beredskap. Bosetting av kvoteflyktninger bør være selve grunnfjellet i norsk asylpolitikk.

Å kutte så drastisk i mottaket av denne gruppen, sender et uheldig signal om manglende solidaritet og svekker Norges rolle som forsvarer av menneskerettigheter og internasjonalt ansvar. Senterkvinnene mener at det er avgjørende at Stortinget tar ansvar og sikrer at Norge fortsatt står opp for de mest sårbare flyktningene.