"En barndom for livet" er en rapport Familieministeren har fått som grunnlag for tiltak for barn i fattige familier. Berit Hauan oppfordret på det sterkeste til at Senterpartiets sentrale folk skal følge opp mange av disse forslagene.
I Norge bor ca 11% av alle barn i en familie med vedvarende lavinntekt. I mange kommuner og bydeler er dessverre tallet vesentlig høyere. I min hjemkommune er tallet nesten dobbelt så høyt som landsgjennomsnittet og dette klarer vi ikke å løse lokalt i hver kommune eller bydel.
17. Oktober ble rapporten «En barndom for livet» overlevert til vår gode, dyktige barne- og familieminister Kjersti Toppe. Slik jeg ser det, peker denne rapporten ikke på noe revolusjonerende nytt, men viser til kjente problemstillinger og anbefalinger. Nå kan vi ikke lenger utrede og vurdere oss ut av dette, vi må gjennomføre det vi lenge har visst må til!
Barnetrygda bør fremdeles være en universell ordning, men den må økes! I den spesielle tida vi nå er i, kan den med fordel være bedre innrettet mot grupper som trenger den mest. Skal barnetrygden økes betydelig, så vil kanskje skattlegging gjøre at den treffer bedre. Senterpartiet skal jo jobbe for et samfunn med høy velstand og små geografiske og sosiale forskjeller! Regjeringen har fått kritikk for i ikke å prisjustere og øke barnetrygda neste år. Vi vet at det foreslås andre grep for barnefamiliene neste år, bla å redusere makspris i barnehagen. Og ja, dette grepet er svært viktig og har et tydelig og godt Senterpartistempel på seg, spesielt med den distriktsprofilen det legges opp til. Vi trenger flere slike grep, det gir økonomisk trygghet for barnefamilier! Men vi trenger ikke enten-eller, vi trenger både-og og derfor må vi se på flere av anbefalingene som ekspertgruppa foreslår.
Et annet grep som trekkes frem, er at bostøtteordninga må være mer forutsigbar og gis for en lengre periode enn fra måned til måned. Økonomisk stress og lite forutsigbarhet knyttet til økonomi og bosituasjon går ut over livskvaliteten og skaper fattigdomsfeller. Det må ikke være slik at foreldre i lavinntektsfamilier som forsøker seg i arbeidslivet og får ut litt lønnsinntekt den ene måneden, mister bostøtta i den neste. Dette skaper usikkerhet og hindrer arbeidsrettet aktivitet. På arbeidsavklaringspenger kommer det et par ganger i året tre utbetalinger på en måned som medfører at man mister bostøtta neste måned, uten at familiene faktisk har fått noe mer penger i lommeboka. Det er rett og slett bare systemet som ikke klarer å håndtere forskjellen på måneder med 28, 30 og 31 dager i kalenderen vår. Vi vil at det skal lønne seg å jobbe for dem som er midlertidig eller varig utenfor arbeidslivet.
Fattigdom i Norge i dag er uverdig, ødeleggende og helt unødvendig. Barnefattigdommen har vært jevnt økende de siste tiårene. Det er fullt mulig å bedre levekår og livskvalitet for barna her og nå, og samtidig ha et langsiktig perspektiv som forebygger at fattigdom utvikler seg i generasjoner. De grep vi gjør i dag for barn som vokser opp i lavinntektsfamilier, kan være med å forhindre at fattigdom går i arv.
Nå skal rapporten på høring, og jeg håper at dere alle er med på å heie frem snarlige og kraftfulle grep i dette arbeidet. Jeg håper at Kjersti Toppe deler denne rapporten raust med sine statsrådskolleger, for barnefattigdomsproblematikken må løses på tvers av mange departementer. Vi må ta inn over oss at skal vi snu utviklingen, må disse kraftfulle grepene tas nå. Vi trenger ikke flere utredninger og større kunnskapsgrunnlag, vi trenger handling.
Våre barns barndom er nå. Dette er på vår vakt!