Boligmarkedet presser ut enslige forsørgere og barna betaler prisen

I Norge liker vi å tro at alle barn har like muligheter. At det ikke skal bety noe om du vokser opp i by eller bygd, med to foreldre eller én. Men dagens boligpolitikk forteller en annen historie. For enslige forsørgere og barna deres er boligmarkedet blitt en av de største ulikhetsmaskinene i samfunnet vårt.

Dette handler ikke om enkeltskjebner. Det handler om struktur. Enslige forsørgere har én inntekt, men møter et boligmarked som er rigget for minst to inntekter. Boligprisene har økt kraftig over hele landet. Leiemarkedet er presset og i mange kommuner er det få rimelige og barnevennlige boliger tilgjengelig. Resultatet er at mange enslige mødre og fedre blir stående uten reell mulighet til å eie egen bolig og det er ofte permanent. Tall viser at bare rundt fire av ti enslige forsørgere har økonomisk mulighet til å kjøpe en egnet bolig der de bor. Det betyr at flertallet er henvist til leiemarkedet, ofte med høye boutgifter, kortsiktige kontrakter og lite forutsigbarhet. For barna betyr det utrygghet.

Bolig er barndommens ramme. Forskning er tydelig på stabile boforhold betyr mye for barns helse, læring og framtidsmuligheter. Trangboddhet, hyppige flyttinger og økonomisk stress påvirker barns hverdag, hvordan de gjør det på skolen, om de får delta i fritidsaktiviteter og om de opplever tilhørighet. Når en stor del av husholdningsinntekten går til bolig, blir det mindre igjen til alt det andre som skaper gode liv. Dette er ikke et resultat av manglende innsats fra foreldrene. Enslige forsørgere jobber ofte hardt, tar stort ansvar og strekker seg langt. Men de møter et system som ikke tar hensyn til livssituasjonen deres.

Markedet alene løser ikke dette. Senterkvinnene mener at boligpolitikk ikke kan reduseres til et spørsmål om tilbud og etterspørsel. Bolig er velferd, familiepolitikk og likestillingspolitikk. Når markedet ikke leverer for vanlige folk, må fellesskapet ta ansvar. Det betyr at staten og kommunene må bruke de virkemidlene vi faktisk har og bruke dem bedre. Husbanken er et av våre viktigste fordelingspolitiske verktøy. Startlån og leie-til-eie-ordninger kan være avgjørende for familier med én inntekt, men i dag faller for mange utenfor fordi vurderingene er for rigide og lite tilpasset virkeligheten. Her trengs større rom for individuelle vurderinger og bedre samspill mellom kommune og bank. Samtidig må kommunene få større handlingsrom til å føre en aktiv boligpolitikk. Det må bygges flere rimelige, barnevennlige boliger i hele landet. Og vi må tørre å spørre om alle reguleringer bidrar til bedre boliger eller bidrar noen først og fremst til høyere priser?