Styremedlem i Senterkvinnene i Møre og Romsdal, Anne Vike, skriver om hvordan hennes erfaring fra politiet gir henne tro på at en samtykkelov vil virke forebyggende mot voldtekt.
I løpet av min 13 års karriere i politiet har jeg gjort meg noen refleksjoner om samtykkeloven. Jeg har ofte hatt gråtende både unge fornærmede og mistenkte i voldtektssaker inne på kontoret mitt. Det er ingen vinnere i en slik sak og ofte har jeg hatt empati for begge parter. Det som ofte går igjen på saker er at kommunikasjonen mellom partene har vært for dårlig. F.eks. sa en ung mann i avhør «Hun lo mens hun sa nei og dette tolket jeg som hun egentlig ville, men at hun var blyg.» Ofte har sakene startet med at begge har kysset frivillig og at en av partene vil noe mer.
Jeg tror at en samtykkelov vil føre til at unge mennesker blir mer mentalt forberedt på slike situasjoner, fordi voksne må sette søkelys på forebyggende arbeid når det gjelder samtykke. Allerede i barnehagealder bør en lære at det å kysse på noen bør være frivillig fra begge parter og respektere hverandres kropp. Det å forvisse seg om at den andre ønsker å bli med å seksuell aktivitet bør være like naturlig som å spørre om noen vil ha en kopp kaffe, og det å takke nei bør være like naturlig som å si ja.
Jeg vil ikke være naiv og tro at en samtykkelov vil løse alle voldtekter og voldtekter er sjeldent like. Jeg er overbevist om at opplæring av barn og unge til å være «sjefer over egen kropp» og respektere andres kropp vil føre til færre voldtekter. Unge må lære å si nei og man må lære å kunne spørre den andre om han/hun vil være med videre. Ett nei er ett nei, uansett måte det fremsettes, og man kan trekke samtykke seg på ett hvert tidspunkt.