Kravene var blant annet knyttet til bygging av nye utenlandskabler, nasjonal kontroll over vannkraftressursene og at norsk kraft skal bidra til økt verdiskaping og sysselsetting. Resultatet ble et brev fra Norge til EØS-komiteen. I brevet stod følgende: «I forbindelse med Stortingets godkjenning av energimarkedspakken, ble det enighet om en avtale mellom Ap, Høyre, Frp, Venstre og Miljøpartiet De Grønne. Til deres orientering, vennligst se vedlagt en engelsk oversettelse av avtalen».

Brevet er ingen juridisk bindende erklæring. Den eneste responsen Norge har fått fra EU, er at EU har notert seg innholdet og det norske budskapet. Avtalen mellom flertallspartiene ble heller aldri vedtatt i Stortinget, og gir kun uttrykk for synet til de partier som sluttet seg til avtalen. Island derimot har lykkes med å få en felles politisk erklæring med EU. Denne slår fast full suverenitet og kontroll over landets energiressurser, herunder at strømforbindelser mellom Island og EU helt og holdent avgjøres av islendingene selv. Erklæringen er signert av EUs energikommisær og Islands utenriksminister. Dette er et eksempel til etterfølgelse og viser tydelig forankret krav om suverenitet over landets energiressurser. Islandske politikere har dermed fått til det som det norske flertallet ikke greide, en forpliktelse også fra EU. 

Siden ettertiden har vist at det som ble presentert som ufravikelige krav tvert imot er uforpliktende krav, krever Senterpartiet en ny behandlinga av Norges tilslutning til ACER. Senterpartiet ønsker folkevalgt styring og nasjonal kontroll av energipolitikken, og vi mener dette er så viktig at vi ikke kan leve med en dårligere forankring enn det Island, som også er EØS-medlem, har greid å få på plass.