Selvsagt må vi snakke om klimautfordringene, men det er minst like viktig å snakke om mulighetene. Det gir energi og inspirasjon, og det motiverer til handling, skriver landbruks- og matminister Sandra Borch i denne kronikken.
Av landbruks- og matminister Sandra Borch
Forrige uke besøkte jeg Sigurd Enger i Aurskog-Høland. Han produserer korn og grønnsaker. Enger er et levende bevis på at den forpliktende klimaavtalen, som ble inngått mellom staten og jordbrukets organisasjoner i 2019, skaper muligheter og gir konkrete resultater.
Som en oppfølging av avtalen, ble det i fjorårets jordbruksoppgjør satt av midler til å etablere en ordning med klimarådgivning for bønder. Denne ordningen har Sigurd Enger benyttet seg av. I rapporten som Norsk Landbruksrådgivning har laget om gården hans, fremheves det som ett av flere klimamessige pluss at flisfyring brukes til oppvarming. Enger får også råd om flere, konkrete forbedringstiltak, blant annet bedre vedlikehold av kanthogsten og bedre drenering av jorda. Effekten av dette vil være reduserte utslipp per produsert enhet når produksjonen øker.
Idealister
Det beste med denne historien er at den ikke er enestående. På få uker nå i høst har over 300 bønder over hele landet gjennomført klimarådgivning. Det forteller meg at interessen for klimatiltak i jordbruket ikke er forbeholdt de få idealistene. Interessen, nysgjerrigheten og viljen er i aller høyeste grad til stede blant det brede lag av bønder som vet at en god bonde, som kan sin agronomi, også er en klimasmart bonde.
Det forteller meg også at forpliktende avtaler fungerer som de skal når de konkretiseres og følges opp av avtaleparter og fagmyndigheter, helt frem til den enkelte bonde som sprer gjødsla med stripespredning, eller hva det nå måtte være som er det mest klimasmarte tiltaket på hver enkelt gård. Det er løfterikt, det forplikter og det inspirerer. For nye tiltak vil komme: Vi skal blant annet etablere fondet Bionova, en finansieringsmekanisme til støtte for klimatiltak i jordbruket. Jeg ser frem til alle mulighetene vi kommer til å oppdage og realisere gjennom Bionova.
Fagbevegelsen
Klimasmarte, konkrete tiltak er mulighetenes marked for hele verdikjeden: ikke bare for dem som produserer maten, men også for dem som bearbeider, pakker, transporterer og selger. Derfor er jeg svært glad for at Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbundet har invitert meg og flere andre politikere, når de setter bærekraft på dagsorden på landsmøtet sitt denne uka. Fagbevegelsen har styrke til, og tradisjon for, å være en pådriver. Det trengs, også i denne sammenhengen.
Matvareindustrien må, som alle andre, gjøre alt som er mulig for å redusere klimaavtrykket i sin produksjon. Mange ulike grep kan tas. Det må satses på teknologiutvikling, økt produktivitet, effektiv logistikk, redusert energibruk i bygningsmassen, mindre transport, og overgang til mer fossilfri transport.
Konkurransekraft
Jeg vil spesielt trekke frem SKIFT, bestående av ledere i næringslivet som sammen ser på hvilke store endringer Norge må gjennom dersom vi skal kutte utslippene med 55 prosent innen 2030, og samtidig skape konkurransekraft for norsk næringsliv. Flere av aktørene i matvarebransjen deltar i SKIFT. Også dette er løfterikt.
I Hurdalsplattformen presenterer regjeringen en ambisiøs klimapolitikk som setter klare krav til både landbruket og matvareindustrien. I landbruket skal klimagassutslippene reduseres og opptaket av karbon økes. Samtidig vil vi øke selvforsyningsgraden av norske jordbruksvarer, korrigert for import av fôrråvarer, opp mot 50 prosent. Noen vil hevde at dette er mål som ikke går helt i hop. Selv vil jeg hevde at det er fullt mulig å ha flere tanker, og mål, i hodet samtidig.
Selvforsyning
Hovedoppgaven til jordbruket er å produsere mat som forbrukerne etterspør på en mest mulig bærekraftig måte. Siden de største utslippene fra matproduksjonen oppstår som følge av biologiske prosesser, vil det aldri bli mulig å produsere mat uten klimagassutslipp. Så er det da heller ikke noe mål.
Utslippene fra jordbruket er redusert med over seks prosent siden 1990. Nedgangen må selvsagt fortsette, selv om vi øker selvforsyningsgraden. Det vil skje fordi alle parter vil strekke seg langt for å konkretisere og oppfylle inngåtte klimaavtaler. Det vil skje fordi forskning og teknologiutvikling vil skape innovasjoner i et tempo som kommer til å overraske. Det vil skje fordi bønder i Aurskog-Høland og i resten av landet gjennomfører små, men viktige tiltak. Ikke fordi de må, men fordi det lønner seg.