I skrivende stund foregår det en budkrig mellom det europeiske børsselskapet Euronext og amerikanske NASDAQ om eierskap over Oslo Børs. Hvem som går av med seieren, er vanskelig å si. For nordmenn flest skulle dette være et underordnet spørsmål. Den virkelige interessen ligger i om Oslo Børs forsvinner ut av norsk eierskap eller ikke.
Hvis noen skal starte sin egen bedrift, si en blomsterhandel, så trenger man kapital for å leie lokaler, kjøpe inn blomster og utstyr, lønne de ansatte, betale strømregninga, reklamere på morsdagen og så videre. Det er da fire hovedmåter som man kan få tak i denne kapitalen på: 1) Egenkapital, for eksempel gjennom oppsparte penger som eieren selv legger inn i bedriften. 2) Lån hos en bank. 3) Utstedelse av aksjer, som vil typisk gi kjøperen en avkastning på aksjen og rett til å påvirke selskapet. 4) Utstedelse av obligasjoner, i bunn og grunn et privat lån fra investorer som mottar renter, samt det lånte beløpet når obligasjonen utløper.
Med kapitalmarked sikter man til de to siste mulighetene, aksjer og obligasjoner. Disse er en måte for bedriftene å oppnå langsiktig kapital på. Samtidig skaper de finansielle instrumenter som investorer kan kjøpe og selge.
Kapitalmarkedene kobler sammen bedrifter, investorer og finanssektoren. Selv om du ikke eier en eneste aksje, vil du allikevel være påvirket av finansmarkedene fordi banken din, forsikringsselskapet ditt og landet ditt deltar i dem. Når staten sparer opp til pensjonen din gjennom oljefondet, er du allerede en investor som er avhengig av gode tider i finansmarkedene for at du kan nyte pensjonisttilværelsen med økonomisk trygghet.
Hadde børsen handlet utelukkende om å søke profitt på raske salg og kjøp, hadde det betydd lite hvem som var eieren. Men tunge aktører som NHO, Virke, Finans Norge og Norges Rederiforbund har iallfall vært bekymret nok til å komme med en felles uttalelse hvor man understreker viktigheten av å opprettholde to særskilte roller som Oslo Børs lenge har ivaretatt: På den ene siden å sikre finansiering til særnorske industrier, slik som sjømat og olje. På den andre siden å føre oversyn med transaksjoner gjennom eierregisteret, noe som igjen er viktig for skattlegging.
Oslo Børs ble privatisert allerede i 2001, så hvorfor skulle folk bry seg om eierne er norske eller ikke? Høyres Svein Flåtten gikk ikke inn på dette aspektet i et intervjuet med Dagbladet i romjulen, men holdt seg bare til å kommentere på det positive ved økt tilgang til kapital ved et slik oppkjøp. På denne måten blir betydningen av nasjonalt eierskap utradert fra debatten. Men kanskje er ikke overgangen så politisk og samfunnsmessig ubetydelig allikevel. Kanskje handler det mer om at denne historiske forandringen passer Høyre helt utmerket?
De som tror på et finansmarked uten grenser, uten nasjonale interesser og uten statlig inngripen vil ha lite å innvende mot et salg av Oslo Børs til utenlandske selskaper. På denne måte blir en liten børs i utkanten av Europa knyttet til et globalisert finansmarked, en filial i en stor «pan-europeisk børs», slik Euronext maner fram som visjon på sin nettside.
Så hvorfor hører vi ingenting fra Siv Jensen eller finansdepartementet? Man kan jo begynne å lure på hvor opptatt Høyre og FRP egentlig er av norsk næringsliv. Det råder utvilsomt en sta, gammel holdning i nyliberalistiske kretser som sier at staten skal bry seg minst mulig med det frie markedet. Dermed passer det fint å dumpe ansvaret for norsk industri over på markedets usynlige hånd. Men hva med registerfunksjonen? Jo, der har vi også internasjonale aktører som kan lette byrden for oss. I 2016 underordnet vi oss EUs finanstilsyn og med den nye kapitalmarkedsunionen finnes det jo Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet (ESMA) som nok kan hjelpe oss. Vil regjerningen virkelig ikke beholde noen form for nasjonal kontroll? Det er vanskelig å vite når den tier saken i hjel.
Så hva om vi tenker motstrøms? Hva om vi insisterer på at nasjonalt eierskap er viktig? Ikke fordi norske finansfolk er bedre enn europeiske eller amerikanske, men simpelthen fordi det er lettere for norske eiere å kjenne til og verdsette kompleksiteten i norsk næringsliv.
La oss ha en børs hvor finans tjener verdiskapningen i landet, og ikke reduseres til en avansert form for gambling. 99 prosent av alle bedrifter i Norge har under 100 ansatte. Samtidig står de for 44 prosent av all verdiskapning i landet, noe som tilsvarer 700 milliarder kroner. Man kan godt argumentere for at det er de små- og mellomstore bedriftene som utgjør den frodige grobunnen for næringslivet vårt. Men det koster. Tall fra SSB viser at det er kun en fjerdedel av nystartede selskaper som fortsatt eksisterer etter fem år. God tilgang til kapital er derfor livsnødvendig slik at gründere kan ha muligheten til å satse, skape nye arbeidsplasser og bidra med takknemlige skatteinntekter for velferdsstaten. Børs er politikk, og bør ikke reguleres vekk i det stille uten en offentlig debatt.