Den eksplosive økningen i psykiske plager hos ungdom har kommet som en overraskelse på min generasjon halvgamle politikere. Svogerforskning viser at alle kjenner en ungdom som sliter med livet, og seriøs forskning avslører det samme. Ifølge Folkehelseinstituttet er 40 prosent flere jenter diagnostisert med en psykisk sykdom de siste fem årene. Antall barn og unge som får antidepressiva og sovemidler har doblet seg på ti år. Det er noe vi har gjort som er helt, helt feil! Barna våre læres opp til å løpe i hamsterhjulet. De blir del av markedslogikken der forbruk skal bidra til å holde det økonomiske maskineriet i gang, uten at de engang settes i stand til å reflektere over det. Behov skapes gjennom at barna sammenlikner seg med sidemannen, og lærer at vellykkethet og popularitet kan kjøpes på nærmeste kjøpesenter. Det trengs politisk vilje til å skjerme barn og unge fra en logikk der de reduseres til konsumenter og brikker i en forbruksdrevet økonomi.

Dagens generasjon av halvgamle foreldre og politikere har ikke den ringeste evne til å forstå hvordan samfunnsutviklingen – og særlig den teknologiske utviklingen – preger barnas hverdag. Økningen i psykiske helseplager har kommet parallelt med en økning i skjermtid, økning i mobbing via SoMe og et jag etter likes på diverse plattformer. Med fare for å bli anklaget for å gå baklengs inn i framtida og ville hoppe av en verden i fart (i Senterpartiet er vi vant til slike anklager) spør jeg om vi tør å styre flommen av ny teknologi med barnas beste i tankene, eller om vi bare har latt oss rive med av flommen. I Stortingsmelding 20 (2003-04) «Kultur for læring» introduserte myndighetene digitale ferdigheter som en grunnleggende ferdighet sammen med lesing, skriving og regning. Men i 2003 eksisterte verken Iphone, android, snapchat eller instagram. Politikerne var prisverdig opptatt av å ruste elevene for en digital framtid, men de hadde neppe forutsatt at elever skulle bli sittende med smarttelefoner i undervisningstiden.  Én ting er at norsk forskning har vist at nettilgang er en betydelig tidstyv i undervisningstiden. Like dramatisk er hva konstant pålogging gjør for de sosiale relasjonene og den psykiske helsen til ungene. Dette vet vi altfor lite om. I miljøpolitikken opererer vi med føre-var-prinsippet; vedtatt av FN-toppmøtet i Rio i 1992. Er det ikke litt rart at føre-var-prinsippet bare skal gjelde for miljøet, mens vi kan endevende skolehverdagen til en hel generasjon med smarttelefoner uten å stille spørsmål?

De 15 årene som har gått siden Stortingsmelding 20 er et lysår i teknologisprang. Det er på tide med en mer ransakende debatt om digital kommunikasjon blant barn og unge. Den nye læreplanen i skolen fortsetter å vektlegge nettvett hos elevene. Det er vel og bra, men er det nok? Vi overlater ansvaret for kloke valg og dømmekraft til barna. Ansvarlige voksne, og særlig skolene, bør statuere eksempler ved strengere grensedragning. Stadig flere skoler erklærer seg som mobilfrie soner. Erfaringer fra disse skolene viser økt konsentrasjon og tilstedeværelse i timene og bedre sosiale relasjoner mellom elevene. For den enkelte ungdom kan en mobilfri skole bety en stund med frihet fra sosiale krav, forventninger eller enda verre; mobbing og hets.