Senterpartiet mener fisken tilhører fellesskapet og må forvaltes på en måte som gir vekst langs hele kysten og gjør det mulig for ungdom å komme inn i næringen, skriver Geir Pollestad.
- Av Geir Pollestad (Sp), leder i Stortingets næringskomite.
Våren 2015 var jeg sammen med næringskomiteen på en stor sjømatmesse i Brussel. Norsk fiskerinæring var godt representert på messen. Norge markedsførte seg med bilder av sjarker og levende kystsamfunn.
Er det slik virkeligheten er i norsk fiskerinæring? Til en viss grad, men vi er definitivt på vei mot noe annet. De mange fiskerne presses hardt av stadig økte krav til kapital og større enheter.
Fiskeriminister Per Sandberg er strålende fornøyd med utviklingen. Godt fiske og lav kronekurs gir gode tider. Hvorfor er det da så mye misnøye og frustrasjon langs kysten? Det er fordi kystbefolkningen evner å se forbi neste kvartalsregnskap og vurderer politikken og utviklingen i et generasjonsperspektiv. Der ser de at makt, penger og kvoter samles på stadig færre hender.
Senterpartiet mener fisken tilhører fellesskapet og må forvaltes på en måte som gir vekst langs hele kysten og gjør det mulig for ungdom å komme inn i næringen.
Norsk fiskerinæring er og skal være mangfoldig. Det er behov for både sjarken og tråleren. Men det er ikke slik at det å samle stadig flere kvoter på stadig færre båter er en suksessoppskrift. Senterpartiet vil derfor utrede alternativer til dagens kjøp og salg av kvoter. En omlegging av systemet må sikre forutsigbarhet og trygghet for de som har investert i båt og kvoter.
Deler av fiskeindustrien har fått lov å drive fiske under forutsetning av at de forplikter seg til å levere fisken til kystsamfunnene. Regjeringen foreslo at disse pliktene skulle fjernes. Industrien skulle gi fra seg en liten del av kvotene og betale en sekk penger til kystsamfunnene mot å beholde kvotene.
Saken endte med mye støy. Per Sandbergs argumentasjon handlet først og fremst om Per Sandberg og kysten ble møtt med døve ører. Det er oppsiktsvekkende at regjeringen ville gi bort disse kvotene så billig at fiskeriindustrien under høringen i næringskomiteen tilbød seg å betale mer enn regjeringen hadde foreslått.
Enden på visen ble at Sandberg måtte trekke hele meldingen. Det er få eksempler på at en sittende regjering har endt opp med å trekke sin egen stortingsmelding.
Senterpartiet mener at de såkalte pliktene heller må forsterkes. Utgangspunktet må være at om man ikke greier å finne løsninger som sikrer kysten, så vil kvotene falle bort. Jeg tipper dette vil øke viljen til å finne en løsning.
Jeg har møtt mange både fiskere og fiskeindustri de siste årene. De forteller om et byråkrati som blir verre og verre. Det er et resultat av sentraliseringen.
De som skal føre tilsyn flyttes bort fra kaikanten og inn på kontorer langt unna. Mennesker blir erstattet av tungrodde rapporteringssystemer.
Senterpartiet vil avbyråkratisere fiskeripolitikken - og vi vil erstatte det med bedre service til de ærlige i næringen og hardere sanksjoner mot de som er skurker.
Norge trenger å ha et mangfold i fiskerinæringen. De som drømmer om mer fart i struktureringen og evigvarende kvoter vil ikke få dette av oss. De som ønsker seg en fiskeripolitikk som setter kysten og levende kystsamfunn først bør stemme Senterpartiet.
Fiskerinæringen har enorme muligheter. Skal vi lykkes med å ta ut potensialet må lokalsamfunnene langs kysten nyte godt av fisken. Da trengs det en ny retning på fiskeripolitikken som sikrer norsk råderett over fiskeriressursene, fiskerettigheter for aktive fiskere, verdiskaping langs kysten og økt bearbeiding i Norge. For å få til dette må Per Sandberg byttes ut den 11. september.