Heldigvis er det hull i systemet, det er fremdeles mulig å sysselsette dem på mer eller mindre lovlig vis. I fjor fikk min eldste ansvaret for å røkte fjøset noen dager i uken. Passet på kyllingene. Det var en fryd å se hvordan hun tok ansvar og hvordan mestringsfølelse, lønn og ansvar faktisk gjorde henne godt og hvor stolt hun ble. Hun kjøpte seg Ipad for penger hun selv hadde tjent i fjor høst. For min del hadde jeg samme erfaring, bare tidligere. Interessen for traktor, maskiner og plenklippere var nok noe bedre utviklet, og allerede fra jeg var 7-8 år deltok jeg med steinplukking, harving, rulling av åker og klipping av plen. Det var stor konkurranse mellom meg og broren min om å klippe plenen til bestemor, da vanket det noen kroner. Det hendte den ble klippet flere ganger samme dag, bestemor betalte. Å lære seg ansvar, delta i et arbeidsfellesskap fra ung alder og forstå at det er arbeide som bringer verden fremover fra ung alder har stor egenverdi. Og ikke minst det at ingenting kommer gratis, det må faktisk legges ned en innsats for at pengene skal tjenes. Dette var min barndom og ungdom, på samme vis om det var det for svært mange andre på den tiden. Mine to er heldige på det viset at de har muligheten og foreldre som pusher dem for at det skal skje.

Jeg har inntrykk av at det har endret seg mye siden den gang. Ikke det at jeg tror de som kommer etter nå er dårligere stilt enn vi var den gang, snarere tvert imot. Mitt inntrykk er at dagens ungdom er mer pliktoppfyllende, ansvarsbevisste og skikkelige enn vi var. Men jeg tror stadig færre møter konseptet arbeide og lønn tidlig, og jeg tror graden av tilrettelegging og oppfølging er langt større nå enn det var tidligere. Jeg kan knapt huske at vi ble fulgt av mamma og pappa på fotballtreninger. I dag er de fleste familier med unger i rett alder blitt en stor logistikkoperasjon der barn og ungdom skal følges opp på alle vis. Jeg tror vi er i ferd med å miste noe viktig på veien.

For arbeide har en egenverdi, det samme har det å lære seg å ta ansvar så tidlig som mulig. Oppgaver som skal løses uten at noen gjør det for deg. Og selv om maskiner ikke er tilgjengelige på samme vis som før er det fremdeles mange ting som kan og kanskje bør gjøres av barn og unge. Det er egentlig et spørsmål om allmendannelse og et spørsmål om å få et forhold til livet og virkeligheten så tidlig som mulig. Jeg mener det er verdifullt.

Så jeg vil egentlig slå et slag for å sette våre barn og ungdommer i arbeide. Maling, husarbeid, hagearbeid og sommerjobb. De som vokser opp på gård, eller i familier som har en familiebedrift, eller har tilgang på praktiske oppgaver som skal løses har en fordel. Men alle har mulighet til å gjøre ett eller annet om viljen er tilstede. Det er nok av uløste oppgaver.

I Norge i dag er en av de største utfordringene at arbeidsdeltakelsen går ned. Vi har en stadig synkende andel av befolkningen som deltar i arbeidslivet og blant unge er utviklingen mest negativ. Dette står i kontrast til land som Sverige og Tyskland som gjennom de siste årene har opplevd at deltakelsen i arbeidslivet øker. For Sverige sin del er den nå høyere enn i Norge. En høy og helst økende deltakelse i arbeidslivet er en av de viktigste forutsetningene for å bevare et høyt velstandsnivå, små forskjeller og sikre bærekraften i velferdsstaten vår. Det er selvsagt ingen enkle svar på denne vanskelige og sammensatte problematikken, da ville dette vært løst for lenge siden. Jeg tror snarere at det er summen av alle små tiltak og holdninger som avgjør om vi vil lykkes med dette som samfunn i fremtiden. Så i tillegg til tiltak som redusert frafall i videregående skole, flere lærlingeplasser, et trygt og velorganisert arbeidsliv er det etter mitt skjønn også viktig å ha en samtale om hvordan vi best mulig kan videreføre holdninger og ansvarsfølelse til de som kommer etter. Da tenker jeg at tidlig ansvar, arbeide og lønn for strevet allerede i ung alder er viktig.