Meny
marit-arnstad_27630799816_o.jpg

Klimatiltakene må være rettferdige

Dersom ikke goder og byrder blir rettferdig fordelt, risikerer vi kraftig motstand mot en helt nødvendig klimaomstilling.

Vi er alle enige om at klimautslippene må ned. Men Norge er et langstrakt land langt mot nord. Noen steder er elbil eller trikk den beste måten å komme seg fram på. I andre deler av landet er folk helt avhengig av Widerøe-flyet eller fossilbilen sin for å få hverdagen til å gå opp.

Litt for mange politikere ser ut til å ha glemt dette.

Med partier som MDG og Venstre i spissen, har norsk klimapolitikk de siste årene i for stor grad blitt et slags norgesmesterskap i å melde inn stadig høyere mål om utslippskutt.

Altfor ofte ser vi at løsningen blir å sende regningen over til vanlige folk som ikke har noe annet valg enn å bruke fly, ferge eller den fossilbilen de har – men som like fullt skal straffes med økte avgifter.

Vi har allerede sett det. Langs kysten har fergeprisene skutt i været fordi regjeringen ikke ville ta regninga ved å gå over til miljøvennlige ferger.

Miljøvennlige ferger er bra. Men det er ikke bra at billettprisene har ført til at familier ikke har råd til å besøke slekt og venner. Eller at folk vurderer å flytte fordi billettprisen for å komme seg over fjorden på jobb har blitt så høy. Det hele har endt i et fergeopprør.

Regjeringens forslag om å mer enn tredoble CO₂-avgiften, kan skape et opprør som får fergeopprøret til å framstå som en mild bris.

En flat tredobling av CO₂-avgifta vil skape store problemer for flere næringer og dessuten føre til en stor økning i drivstoffprisene for folk flest.

Billettprisene på fly kommer også til å stige. De som får regninga, vil være folk i distriktene som ikke har utslippsfrie alternativ.

Hva betyr dette «på bunnlinja» i den enkelte familie? Kanskje er det ikke så viktig hvis familien har en samlet inntekt på over en million. Men hvis du tjener 400 000 kommer det til å svi.

Dersom ikke goder og byrder er rettferdig fordelt, vil ikke klimapolitikken stå seg over tid. Vi risikerer at mange vender seg mot en helt nødvendig klimaomstilling. Dette er ingen klok strategi.

Vi trenger å samle folk bak klimaomstillingen – men det krever at vi sikrer tilpassede løsninger og opprettholder kravet om å utjevne sosiale og geografiske forskjeller. I god norsk tradisjon.

Sp mener det må være bred støtte for de klimatiltakene vi går inn for. Tiltakene må være rettferdig – og innebære realistiske løsninger – både for taxisjåføren i Groruddalen, for snekkeren i Trøndelag og for renholderen i Finnmark.

Senterpartiet er klare på at vi må få ned klimautslippene. Vi er positive til å følge regjeringen når den skjerper klimaambisjonene, men vil minne om at en økning av klimamålet for 2030 til 55 prosent ikke er utredet. (Rapporten Klimakur har kun tatt for seg utslippskutt opp til 50 prosent). Derfor bør det også være uaktuelt å frasi seg de fleksible mekanismene som ligger i Parisavtalen.

Vi vil sørge for at Norge oppfyller Parisavtalen, og vi vil møte klimaomstillingen med en lang rekke konkrete tiltak som er nærmere beskrevet i vårt programforslag for neste periode.

Dette stiller enda større krav til nye grep – og positive grep. Senterpartiet har andre løsninger i klimapolitikken enn regjeringen og MDG.

Vi vil etablere et Bionova som skal gi økonomisk støtte til utøverne i landbruket for gjennomføring av klimatiltak.

Vi vil elektrifisere eller innføre hydrogentog på alle jernbanestrekninger som i dag går på diesel. Vi vil etablere et eget CO₂-fond for nærings- og tungtransport.

Vi har som mål at ferger og hurtigbåter skal være utslippsfrie, men alle merkostnader ved dette skal dekkes av staten.

Vi vil etablere et grønt investeringsfond som skal bidra til strategiske investeringer i selskap som satser på klimavennlige løsninger.

Jeg kunne fortsatt oppregningen av våre konkrete forslag. Det viktigste er likevel å understreke at det som er felles for alle våre forslag, er at de ikke bare velter byrder over på dem som har minst å rutte med, eller de som bor i distriktene.

Det er der forskjellen mellom Senterpartiet og en rekke andre partier ligger.

Et annet punkt som skiller oss, fra MDG spesielt, er at vi vil ta i bruk teknologien og kompetansen i olje- og gassbransjen for å skape nye, miljøvennlige næringer og arbeidsplasser.

MDG synes å være mest opptatt av å få lagt ned olje- og gassnæringa fortest mulig. Dette vil trolig føre til at verdens CO₂-utslipp vil øke, og det setter ikke minst de drøyt 200 000 arbeidsplassene vi i dag har innen olje- og gassnæringa og leverandørindustrien i fare.

I tillegg er et aktivt skogbruk en av våre beste klimaløsninger. Men fra 2010 til 2030 ligger karbonopptaket i norske skoger an til å bli redusert med over fem millioner tonn CO₂. Det er like mye som utslippene fra personbiltrafikken her i landet.

Ved å hogge, plante og foredle skogene våre kan vi heller øke opptaket av CO₂.

Dette er noen av de grepene som gjør Senterpartiets klimapolitikk vesensforskjell fra våre motstandere.

Det er en forsimpling av debatten å hevde at dette handler om at Senterpartiet ikke har ambisjoner i klimapolitikken. Det er en uenighet om hvilke løsninger vi skal velge når Parisavtalen skal oppfylles.

Det er nå på høy tid at de partiene som kaster ut klimatiltak som vil ramme vanlige folk, blir stilt til ansvar for de sosiale, økonomiske og geografiske forskjellene forslagene vil skape.

Og ikke minst at de blir utfordret når det gjelder alternative politiske grep.