Siden 2013 har vi sett en regjering som utfordrer mange av de kjerneverdiene som det norske velferdssamfunnet er bygd på, når det gjelder både geografisk utjevning og sosial utjevning. Nå har statsministeren justert sin lagoppstilling, men erklæringen viser at hovedkursen blir den samme. Det er en kurs som i sum ikke er god for Norge, sa Marit Arnstad i debatten.
Vi debatterer i dag en flertallsregjerings erklæring. Det er det grunn til å gratulere statsministeren med. Jeg kan love at Senterpartiet skal være en stødig og tøff politisk motstander i Stortinget.
Siden 2013 har vi sett en regjering som utfordrer mange av de kjerneverdiene som det norske velferdssamfunnet er bygd på, når det gjelder både geografisk utjevning og sosial utjevning. Nå har statsministeren justert sin lagoppstilling, men erklæringen viser at hovedkursen blir den samme. Det er en kurs som i sum ikke er god for Norge.
Regjeringen har med knappe flertall tvunget igjennom upopulære og tvilsomme sentraliseringsreformer, som best kan beskrives som kjepphester. Regjeringen har også hatt et lettvint forhold til å påføre folk og næringsliv nye avgifter som på forhånd verken har vært utredet eller drøftet med dem som blir berørt. Den utvidede regjeringen kommer derfor i stadig sterkere grad til å bli testet mot disse spørsmålene. Er de en regjering for hele landet? Er de en regjering som virkelig er villig til å ivareta norsk næringsliv og norske interesser? Dessverre har det blitt slik at regjeringen, på en fartsblind måte, velger å overkjøre grupper som de heller burde hatt en god dialog med.
Gjennom flertallsregjeringen har sentrumspartiene mistet sin vippeposisjon i Stortinget. Den makten som sentrum har hatt for å kunne temme høyresidas forslag, er borte. Heretter er det tyngdekraften innad i regjeringen som teller – eller kanskje vi skal si «kjøttvekten». Vi ser det allerede; det kommer til å bli en tøff opplevelse.
Statsministeren varslet på pressekonferansen sin i forrige uke at hun ikke ville være som andre flertallsregjeringer, som hun sa. Vi skjønner hvem hun tenkte på da. Hun skulle være åpen for ideer fra opposisjonen i Stortinget. Da kunne jo statsministeren har startet med å svare på det brevet om en redegjørelse om rovviltpolitikken som Arbeiderpartiet og Senterpartiet ba om for over seks uker siden, og som vi fortsatt ikke har fått svar på. Vi vet at det også i Høyre og Fremskrittspartiet er mange som lurer på hva som egentlig skjer i rovviltpolitikken, og om klimaministeren har respekt for Stortingets vedtak. Men hittil har vi ikke sett snurten av et svar på det brevet som ble sendt. Det er med andre ord en litt dårlig start på dialogen med Stortinget.
Norge har aldri hatt en større regjering enn nå. Med 22 statsråder og 48 statssekretærer setter Solberg-regjeringen rekord. Det setter også sine spor i stortingssalen. Nå er statsministeren plassert i «ring 1», som vi ser – eller som vi senterpartister kanskje ville sagt: Hun er plassert innenfor «Ring 2». Statsministeren velger i alle fall å utvide framfor å effektivisere. Det er den bekvemme løsningen som blir valgt – ikke for å løse et samfunnsproblem, ikke for å gjøre Norge bedre, men for å prøve å skape et bedre klima internt i regjeringen.
En utvidelse av regjeringen fører til oppsplitting av ansvar og uklarhet innad i kollegiet og for oss på utsida. Det gir heller ikke mye autoritet når det står i skarp kontrast til de kravene som regjeringen setter til andre – til universitet, politi, domstoler og andre offentlige organer som må effektivisere.
Like betenkelig er det at regjeringen er sammensatt på en slik måte at store deler av landet blir stående uten talsmenn rundt Kongens bord. Det er faktiske tre fylker som holder halve regjeringen. Det er Oslo, Bergen og Stavanger-området. Den geografiske balansen er svært skjev, enten en vekter by mot bygd eller landsdeler mot hverandre. Det mest korrekte er nok å si at dette er en Oslo/Sør-Vestlandet-regjering. Den sterke geografiske skjevheten kommer til å svekke regjeringens legitimitet i møte med flere landsdeler. Jeg forstår godt f.eks. Høyre i Trøndelag når de reagerer sterkt på mangelen på trøndere i regjeringen. Men for mange i Høyre er det vel slik som representanten Heidi Nordby Lunde sa det om Trøndelag Høyres skuffelse:
«Dette er som vi sier i Oslo Høyre, storm i et Chablis-glass.»
Representasjonen i regjeringen er svakest i de områdene som strever med rovviltproblemene, som må kjempe for anerkjennelse av viktige næringer, som f.eks. skog- og treforedlingsindustrien og beitenæringene. Det er de fylkene som ikke har statsråder, som kjenner det tøffest på kroppen, gjennom politisentralisering og kommune- og fylkessammenslåinger, og som ser at distriktspolitiske tiltak raderes vekk fra statsbudsjettet, og som opplever at statlige arbeidsplasser og tjenester fjernes når skattekontor, Nav, Statens vegvesen og trafikkstasjoner blir sentralisert.
På mange måter synes det nesten som om staten er i ferd med å trekke seg tilbake fra deler av dette landet, samtidig som staten på den annen side fester grep og tar makt over inntekter på stadig flere områder, og det skal jeg komme litt tilbake til.
Denne regjeringen har i løpet av sine fem år blitt en avgiftsregjering. Skattelettelsene har gått til dem som har mest fra før. Lettelser i formuesskatten er i stor grad finansiert med avgiftsøkninger for absolutt alle. Det er en grunnleggende usosial skattepolitikk. Mange av avgiftsøkningene har også blitt kamuflert som såkalt grønne avgifter, men uten at de har noen stor effekt på utslippet av klimagasser. I en tid med rekordhøye strømpriser har regjeringen til og med funnet det for godt å øke avgiften på elektrisitet. Samlet sett har de økt den med 36 pst. i løpet av sin periode. Det er tøft i dag, for både forbrukere og norsk kraftkrevende industri.
Noe av det første regjeringen nå skal i gang med, er nye skattemessige tellekanter for rabatter i arbeidsforhold eller for frivillige som gjøre en dugnadsinnsats, bl.a. i Kultur-Norge. Nå skal den fordelen de har hatt av å delta på det arrangementet de gjør dugnad for, beskattes. Når en ser slike forslag, er det grunn til å spørre hvordan i alle dager regjeringen tenker. Dette kommer til å bli oppfattet – med rette – som både byråkratisk og smålig. Men det er vel dette en tenker på når en i regjeringserklæringen sier at en skal gjennomgå skattefradrag, for skal en ha lavere skattesatser, som statsministeren sa i går, må flere beskattes hardere, sjøl om det er uklokt, og da må en utvide skattegrunnlaget.
Regjeringserklæringen understreker at skattegrunnlag må sikres, og at naturressurser skal beskattes slik at overskudd tilfaller fellesskapet. Spørsmålet er hvilket fellesskap? Har Høyre og Fremskrittspartiet i det hele tatt tillit til at en klarer å forvalte den typen inntekter lokalt, eller skal alle i hop inn til statskassen? Jeg spør fordi regjeringen nå utreder å flytte naturressursinntekter fra kommunene til staten. De kommunene som avgir natur og areal til vannkraft, vindkraft og havbruk, kan altså risikere å ikke sitte igjen med noen ting – alt skal statliggjøres. Hvis det skjer, kommer det til å skape et opprør langs hele kysten og i de næringene det gjelder, for de områdene i landet som opplever naturinngrep og sitter på naturressurser, skal også ha sin andel av verdiskapingen.
Senterpartiet har ikke så veldig høye forventninger til regjeringen. Vi tror det kommer til å bli akkurat den samme, sentraliserende regjeringen som vi har sett de siste fem årene. Kanskje vil mer av sentraliseringen vil bli en såkalt stille sentralisering, der regjeringen setter ut sentraliseringen til styrer og foretak for å holde de vanskelige nedleggingssakene utenfor den politiske debatten. Det gjorde de i politisentraliseringen, og vi ser det allerede i ambulansetjenesten, der det er helseforetakene som skal gjennomføre sentraliseringen, uten at helseministeren tar noe ansvar.
Vi ser det i universitetssektoren, der styrene ved universitetene skal gjennomføre sentralisering av studiesteder, uten at statsråden tar noe ansvar. Vi kommer også til å se det i det punktet i regjeringserklæringen som heter «Videreføre kommunereformen», der fylkesmennene nå skal få i oppgave å tvinge kommunene til å gå på utallige seminar for å oppmuntre til videre kommunesammenslåing, og der inntektssystemet igjen skal brukes til å tvinge kommuner sammen. Det betyr i sum økt embetsmannsstyre og mindre folkevalgt styring.
En slik utvikling må diskuteres politisk. Dette er ikke effektivisering eller modernisering – dette er høyresidas eldgamle resept for storstilt sentralisering, gjemt inne hos foretak og i de ulike styrerom.
Senterpartiet er klar for de neste 2,5 årene. Vårt alternativ kommer ikke til å handle om å privatisere og sentralisere. Det kommer ikke til å handle om å senke skattene for de få og samtidig øke avgiftene for de mange. Senterpartiet vil fortsette debatten om å se hele Norge, om å lytte til folk over hele landet, og om å ta hele dette landet i bruk. Vi vil fortsette debatten om et skattesystem der de som har mest, skal bidra mest, og der budsjett ikke skal salderes med usosiale avgifter. Vi kommer til å reise debatter om desentralisering, om tjenester nær folk og om hvordan vi best kan utnytte de rike naturressursene som dette landet besitter.
Med det vil jeg ta opp forslagene nr. 3–14, fra Senterpartiet.