Dagfinn Vårvik, døde palmesøndag, 93 år gammel. Tidligere partifeller og kollegaer minnes ministeren, partilederen og pressemannen som en raus og meningssterk mann.
Vårvik ble født på Leinstrand i Trondheim kommune i 1924, som sønn av gårdbruker Johan Kristian Vårvik og Helga Føll. Han deltok tidlig i gårdsarbeidet sammen med sine brødre, bl.a. broren Martin Vårvik. Martin var generalsekretær i Senterpartiet 1951-1964. Dagfinn tok examen artium i 1944 og ble ferdig utdannet cand.oecon., d.v.s. økonom, i 1951. Han gikk også et internasjonalt seminar ved Harvard University i 1959.
Sin politiske karriere innledet han som sekretær for Bondepartiets (fra 1959 Senterpartiets) stortingsgruppe fra 1952 til 1961. Allerede da markerte han seg som en toneangivende politisk premissleverandør for Senterpartiet. Han ble valgt til nestformann i Senterpartiet i 1967, og formann i partiet i 1973 etter John Austreim. Vårvik var Senterpartiets partiformann i fire år fram til 1977, da han ble avløst av Gunnar Stålsett. Dagfinn Vårvik ble tildelt Senterpartiets høyeste utmerkelse Såmannsstatuetten på partiets landsmøte i 1991.
Økonomen Dagfinn Vårvik ble utnevnt til finansminister i den første ikke-Arbeiderpartiregjeringen etter krigen, John Lyngs fire uker lange regjering i 1963. Etter stortingsvalget i 1965 fikk Borten-regjeringen flertall på Stortinget og Vårvik ble utnevnt til lønns- og prisminister i oktober 1965. Denne ministerposten hadde han i fem og et halvt år, helt til Borten-regjeringens avgang i mars 1971. Etter folkeavstemningen om norsk medlemskap i EF 25. september 1972 ble Vårvik utnevnt til utenriksminister i Lars Korvalds regjering, som satt fram til Stortingsvalget i 1973.
1961 ble Vårvik politisk medarbeider i partiavisen Nationen. Han overtok som sjefredaktør 1963 og satt i den posisjonen i 25 år til 1988, bare delvis avbrutt av periodene som statsråd og partiformann. Da han trakk seg som sjefredaktør, fortsatt han som kommentator i Nationen fram til 1991. Fram til slutten av 1980-tallet var kombinasjonen sjefredaktør og fremstående politiker like mye regelen som unntaket. Datidens forhold mellom partipolitisk virksomhet og partipressen medførte at sjefredaktøren i Nationen var en tungvekter i Senterpartiet. Han tilhørte nok den siste generasjon som har kombinert sine journalistiske oppdrag med toppverv i politikken.
Vårvik ble politisk aktiv i en periode av norsk politikk da Arbeiderpartiet hadde rent flertall på stortinget i periode etter periode og kampen om innflytelse for Senterpartiet på riksplan var synonymt med å skape et borgerlig flertall. Vårvik ledet partiet gjennom en turbulent periode der regjeringsspørsmålet sto sentralt, og han stod klart for linjen om Senterpartiet som en del av et borgerlig regjeringsprosjekt som inkluderte partiet Høyre. Linjen hans slo gjennom i 1983 da Senterpartiet gikk inn i Willoch-regjeringen sammen med KrF. Men Dagfinn Vårvik mente på grunn av EU-saken at det var feil å gå inn i Syse-regjeringen i 1989, til tross for at han på 70-tallet ønsket et nærmere samarbeid med Høyre. Han støttet også Sentrumsregjeringen i 1997 fordi han da mente at Høyre nå sluttet opp om de fleste sakene som Ap fremmet.
Som nestformann i partiet og regjeringsmedlem var Vårvik aktiv på Nei-siden i EF-debatten fram mot folkeavstemningen i 1972. Det blir sagt at han på tross av den svært opphetede politiske EF-debatten alltid klarte å holde en sivilisert og dannet tone. Han var også som utenriksminister i Korvaldregjeringen sentral i forhandlingene med EF etter folkeavstemningen, noe som resulterte i den gode frihandelsavtalen med de daværende EF-landene.
Dagfinn Vårvik fulgte etter sin periode som tillitsvalgt i partiet alltid interessert med i Senterpartiet. Når han ikke var enig i partiets valg, kunne han også si klart ifra - da på lederplass i Nationen. Samtidig var han veldig bevisst sin rolle som redaktør, og han ble oppfattet som meningssterk, men alltid vennlig og støttende.
Med Dagfinn Vårviks bortgang har Senterpartiet og Norge mistet en av våre viktigste politikere i vår nyere historie.