Meny
Anne Beathe Tvinnereim er nestleder i Senterpartiet og fylkesråd for plan, klima og miljø i Viken fylkeskommune

Nasjonalstaten som ikke er seg sjøl nok

Det går en grønn tråd fra Senterpartiets sterke forsvar for nasjonalstaten til vårt internasjonale engasjement, skriver Sps nestleder Anne Beathe Tvinnereim.

- av Anne Beathe Tvinnereim, nestleder i Senterpartiet

(innlegget er på trykk i Vårt Land 11. august 2021)

 

Kjære Kristine Kråvik,

Jeg satte pris på utfordringen din, for den ga meg en mulighet til å utdype en del av politikken vår som gjorde at jeg selv engasjerte meg i Sp for mange år siden.

Det går en grønn tråd fra Senterpartiets sterke forsvar for nasjonalstaten til vårt internasjonale engasjement. Når vi kjemper for mindre forskjeller mellom folk her i Norge handler det om at vi må tørre å bruke politiske muskler for å sette grenser for tøylesløs markedsliberalisme. Kampen for internasjonal rettferdighet går i stor grad ut på det samme. Det aller viktigste for å skape en mer rettferdig verden er å gi lokalsamfunn den folkevalgte makta tilbake. Da trenger vi sterke nasjonalstater som ikke er seg selv nok.

Det første vi må bli enige om er dette: at alle land først og fremst har en forpliktelse overfor sine egne innbyggere. Men det står selvfølgelig ikke i motsetning til solidaritet og samarbeid over landegrensene. Jeg er valgt av innbyggerne i mitt fylke og står ansvarlig overfor dem. Slik er det med alle verdens folkevalgte. Vi kan ikke godta et premiss om at det gjør oss innadvendte eller usolidariske. Dette er jo ikke et nullsumspill, der det som er bra for Norge må være negativt for noen andre. Tvert imot.

La meg ta et eksempel jeg ofte bruker: matvareberedskap. Når tørkesomre og finanskrise gjorde at matprisene på verdensmarkedet eksploderte i 2018 innførte mange av de største produsentlandene eksportrestriksjoner. De ville sikre mat til egne innbyggere først. Det kornet og riset som var å få på verdensmarkedet eksploderte i pris. Kjøpesterke land som Norge kunne alltids betale oss ut av krisen, men det kunne ikke verdens fattige. Det mest solidariske ville være å gjøre det som FN har sagt, nemlig at hvert land har en rett og en plikt til å produsere sin egen mat, og å legge til rette for at utviklingsland får gjøre det samme. Slik er det dessverre ikke i dag.

FNs bærekraftsmål 2 om å utrydde sult ligger vårt hjerte nær i Sp. Hvis ingen skal etterlates i kampen for bærekraft må kampen mot sult prioriteres. Barn uten mat i magen lærer ikke på skolen. Syke mennesker får ikke nytte av vaksiner og medisin hvis kroppen er kronisk underernært. I fjor regnet man med at 150 millioner under fem år var kronisk underernært med permanente skader for deres mentale og fysiske utvikling. I land der en stor del av innbyggerne aldri vil nå sitt fulle fysiske og psykiske potensiale er det en mye brattere vei til utvikling.

Et godt eksempel på hvordan de globale handelsreglene om et fritt marked ødelegger for lokal matproduksjon er da WTO-forhandlingene strandet for noen år tilbake. India ønsket å beskytte sitt program der de tilbyr fattige småbønder en fast pris for å kjøpe mat som igjen gis bort eller selges billig til fattige. Det mente USA og andre store mateksportører var handelsvridende, og krevde at India måtte oppgi praksisen. Dette eksempelet illustrerer Senterpartiets poeng. Vi trenger politisk styring av markedet, ellers blir både sosiale hensyn og miljø skviset. Det gjelder i norsk politikk og det gjelder i internasjonal politikk.

Kjernen i vår utenrikspolitikk er at verden trenger et godt samarbeid mellom suverene, demokratiske nasjonalstater. Derfor er vi motstandere av EU og ønsker å skifte ut EØS-avtalen, fordi den overstyrer norske lover og vedtak. Og derfor er vi sterke motstandere av organisasjoner som kan overprøve utviklingslandenes egne prioriteringer og politikk, slik eksempelet med WTO viser.

Norge er et lite land i en verden preget av stormaktsrivalisering. Sammen med andre små land i verden har vi interesse av folkerett og ryddige regler, og av gjensidig solidaritet. Derfor ønsker vi en sterk norsk innsats for å styrke folkesuvereniteten, demokratiet og menneskerettighetene, rettferdig fordeling, ansvarlig forvaltning av naturressursene og sterk klima- og miljøinnsats. Så vet vi at vi står overfor akutte kriser.

Vi har lange tradisjoner for å delta aktivt i humanitært arbeid. Det skal vi fortsette med. Vi må håndtere økt migrasjon og nye flyktningestrømmer, blant annet som følge av at folks livsgrunnlag forsvinner med klimaendringer. Norge har og skal fortsatt delta sterkt i humanitært arbeid og vi må bruke flere ressurser på å bekjempe årsakene til at folk flykter. Dessuten kommer bistand til å være viktig for mange land i fortsatt mange år. Vi er et rikt land, og har et stort ansvar for å bidra både humanitært og i kampen mot fattigdom. Sp støtter en politikk som bidrar til utjevning både mellom land og innad i land.

Det er ikke likegyldig hvordan vi prioriterer innsatsen. Vi bør involvere og styrke sivilsamfunnet og frivillig sektor i enda større grad for å nå grasrota og sikre langsiktig effekt av bistanden. Et særlig hjertebarn er at Norge bør ta internasjonalt lederskap i å løfte matsikkerhet og bærekraftige matsystemer på utviklingsagendaen. Klimasmart landbruk er nøkkelen for å nå noen av de aller fattigste i verden, nemlig småbønder. Senterpartiet samarbeider med Utviklingsfondet om et prosjekt i Nepal som nettopp skal gjøre bønder og landsbyer bedre rustet mot klimaendringer.

Det handler om folk. Folk i Norge og folk i mindre privilegerte land i verden. Og det viktigste vi som folkevalgte gjør er å tørre å bruke politiske muskler for å prioritere folk og miljø framfor rent kapitalistiske interesser. Og skal folkevalgt politikk virke er vi avhengige av nasjonalstaten, det er nemlig det øverste folkevalgte nivået vi har. Internasjonalt samarbeid er viktig, men det må være under folkevalgt kontroll.

Og Senterpartiets svar er nasjonalstaten Norge som ikke er seg sjøl nok.