Kjære landsmøte! Det er fantastisk å se sjøltilliten, entusiasmen og pågangsmotet i partiet vårt for tida! Knapt noen gang før har vi hatt så mange folk som kjemper for våre saker, som stiller opp for oss i lokalpolitikken og som støtter arbeidet vårt.
For stortingsgruppa er det godt å vite at vi har dere alle i ryggen. De dagene vi blir hardt angrepet, de dagene da det går trått med å få saker igjennom i Stortinget – de dagene da politiske motstandere setter lite flatterende merkelapper på oss. Da er det godt å være mange. Da er det godt å vite at flere og flere støtter oss.
For dette er en kamp om samfunnsinteresser og saker. Dette er en kamp om hva vi ønsker for samfunnet vårt i årene framover. Skal vi utvikle hele landet, eller skal vi «demontere distrikts-Norge» slik redaktøren i Telemarksavisa, Ove Mellingen, skrev for en tid tilbake.
Det var en dramatisk tittel, men ingen overdrivelse. For denne regjeringen har igangsatt så mange reformer, sentraliseringer og omlegginger at det samlet er ødeleggende for likeverdige muligheter til å leve, å arbeide og å bli anerkjent rundt om i hele landet. Det handler rett og slett om at vi har en regjering som skaper større forskjeller, sosialt og geografisk.
Noen tror at «den norske modellen» bare handler om velferd. Den handler om det, men ikke bare om det. Balansen og jevnbyrdigheten mellom by og land er en like viktig bærebjelke i den norske modellen – og denne balansen trues nå fordi Høyre og Frp har kommet i en posisjon til å gjennomføre en sentraliseringspolitikk høyrefolk har drømt om i tiår.
---------
Kjære landsmøte! Veterinærfaglige miljø trengs over hele landet, eller som det ble sagt fra en veterinær i et innlegg nylig; svinepesten reiser ikke med tog til Ås. Konsulenter i franske selskap som Capgemini som anbefaler nedlegging, har ikke besøkt trafikkstasjonen på Levanger. Norske skoler er ikke så overfylte med lærere at de ikke trenger dem som utdannes på Nesna.
Disse eksemplene handler om det som jeg bruker å kalle «den stille sentraliseringen». Den som kommer i tillegg til den uttalte sentraliseringen vi alle kjenner som kommune- og regionreform, politireform og nedbygging av distriktspolitikk i statsbudsjettet.
Den stille sentraliseringen handler om den sentraliseringen som regjeringen har satt vekk til konsulentselskap, til foretak og plassert ut i styrerommene. Den sentraliseringen regjeringen har gjemt bak byråkrater. Til alle de stedene politikken ikke når. Det er denne stille sentraliseringen som fører til at vi nå opplever noe ganske dramatisk; at staten trekker seg ut av deler av landet.
Den stille sentraliseringen er den sentraliseringen som regjeringen ikke selv tar direkte ansvar for. Og som Høyre, Frp, KrF og Venstre forsøker å holde unna Stortinget og dermed den politiske debatten.
I sektor etter sektor plukkes statlige arbeidsplasser vekk fra deler av landet. NRK hadde nettopp et oppslag med Flora kommune som mister 37 statlige arbeidsplasser gjennom at politiets operasjonssentral og skatteetaten flytter. Det er mye for en kommune med om lag 12 000 innbyggere. Dette oppleves i alle regioner, det oppleves i hele landet. Klassekampen hadde nylig en oversikt som viser at 25 000 statlige arbeidsplasser er satt i spill de neste årene.
Sju sykehus kan komme til å bli nedlagt innen 2025, 138 politi og lensmannskontor er nedlagt, 11 avdelinger i Forsvaret er vedtatt nedlagt fram til 2024, sju fengsler er vedtatt nedlagt, 45 skattekontor er under nedlegging, 181 NAV kontor skal slåes sammen, 25 trafikkstasjoner skal legges ned, 16 av Helfos kontorer skal legges ned. Alle områdene har det til felles: Det er i distriktene det blir lagt ned. Det er i distriktene statlige arbeidsplasser forsvinner.
Et annet eksempel er Veterinærinstituttet. Også her er den enkle løsningen for å spare noen kroner, å legge ned virksomhet i Tromsø, Trondheim og i Sandnes. Så setter man på et lite plaster på såret, og oppretter et «kompetansemiljø» med tre–fire stillinger, for å kompensere for alt som blir borte.
Dette skjer uten noen samordning. Hver sektor får holde på slik de selv ønsker. De plukker vekk statlige stillinger over tid. Ingen ser endringene i sammenheng. Den lokale operative staten som skulle være til hjelp for folk og næringsliv rundt om i hele landet, den plukkes fra hverandre og trekker seg vekk.
Vi står også overfor andre trekk i den stille sentraliseringen.
Akuttberedskap sentraliseres. Vi ser det allerede i Nord-Norge og vi ser det i Trøndelag. Regjeringen velger å la helseforetakene selv bestemme antall ambulansestasjoner. De vil ikke styre dette livsviktige tilbudet gjennom en forpliktende responstid ved utrykning. Så lager Helseforetakene scenarier hvor de endrer strukturen på ambulansetjenesten. Stasjoner i distriktene legges ned og aksjonsradiusen for de gjenværende blir større. Uten forpliktelser når det gjelder responstid, blir resultatet at mange må vente uholdbart lenge på øyeblikkelig hjelp. Konsekvensen kan være at folk ikke får den hjelpen de trenger, når de faktisk trenger den.
Vi merker den stille sentraliseringen i universitets- og høyskolesektoren. Fusjoneringer har ført til debatt om nedlegging av studiesteder. Den debatten overlater regjeringene til institusjonene selv. Det er helt i tråd med tenkningen om at andre skal gjennomføre smertefulle sentraliseringsgrep, slik at Høyre og Frp selv slipper å stå politisk til ansvar for det. Resultatet er at styrene ved flere universitet akkurat nå sitter og drøfter nedlegginger av studiesteder. Hvor skjer dette? Jo, i distriktene.
Senterpartiet kommer aldri til å sitte rolig å se på dette. Vi kommer til å rope ut om disse tingene. Vi kommer ikke til å se på de nære tjenestene forsvinner på grunn av kortsiktig økonomisk vinning. Hele vår politikk er bygd på at Senterpartiet er talerøret for alle de som ser at slik sentralisering er feil vei å gå. Erna Solberg liker det ikke, vi merker det. Dess mer vi snakker om dette, jo tøffere blir Høyre i språkbruken. Når vi er uenige med dem, påstår Høyre at vi er populister. Det lever vi godt med. For noen må si ifra om denne galskapen!
Sentralisering er et politisk valg. Det er en villet utvikling fra Høyre og Frp. Dagens regjering gir blaffen i viktige distriktsnæringer, at staten trekker seg ut i deler av landet og at det pågår en stille sentralisering som ikke er gjenstand for åpen politisk debatt.
Høyrepartiene prøver å framstille det som om regjeringens politikk bare er en beskrivelse av en historisk nødvendighet. Det er sjølsagt tøv og tilslører det faktum at det politiske rommet fins, selv om Høyre og Frp ikke vil bruke det. Den såkalte utviklingen gir i seg selv nye muligheter for distriktene. Ny teknologi bør f.eks. tilsi at staten tenker nytt om statlige servicekontorer der ulike statlige etater kan sitte sammen. Men da må noen ville det, og noen må samordne det. Det sørgelige faktum er at denne regjeringen ikke vil noen ting når det gjelder desentralisering.
Kjære venner, hele den norske modellen, inkludert distriktspolitikken og velferdsstaten, er bygd opp på tross av Høyre. Det samfunnet vi kjenner og vil ta vare på, er det beste beviset på at Høyre har tatt feil, gang på gang. Det er mulig å bruke det politiske rommet til å utjamne forskjeller sosialt og geografisk og til å skape gode fellesskapsløsninger. Det er mulig å sikre tjenester nær folk og en bred folkevalgt styring i det norske samfunnet. Det handler om politisk vilje og det handler om politisk kraft.
La meg få ta et helt konkret eksempel. Lierne kommune, Trøndelags største kommune i areal med 1400 innbyggere, mistet for noen år siden svært mange arbeidsplasser og fikk 30 mill. kroner fra staten i støtte til omstilling. Den omstillingen har de lyktes med over all forventning. Ny industri og nye arbeidsplasser er i siget, men nå stoppes det av at det mangler strøm. Det trengs rett og slett en ny strømledning. Slik anleggsbidrag i dag utformes så er det ikke mulig å få til. I en slik situasjon slår alle ut med hendene, ingen kan gjøre noe, ingen kan tenke nytt, alle viser til hverandre og til regelverk som gjør det hele «umulig». Men, selvsagt er det mulig! Det er mulig dersom man er villig til å se problemet og til å finne nye løsninger tilpasset en ny tid.
---------
Kjære landsmøte, Senterpartiet har arbeidet mye med næringspolitikk de siste to årene. Vi vet den er viktig for alle deler av landet. Vi tror ikke på næringsnøytralitet, vi tror på næringssatsing. La meg trekke fram noen eksempler:
· Vi vil ha et skogbruk som er mer aktivt enn i dag. Som leverer virke til treforedlingsindustrien og spiller en nøkkelrolle for en klimaomstilling. Da kan vi ikke verne 10 % av skogen slik Høyre og Frp vil. Da må vi velge å bruke skogen aktivt.
· Vi vil ha en pelsdyrnæring med verdens beste dyrevelferd og at de som satser i dette yrket skal kunne arbeide videre. Da kan vi ikke gi pelsdyrforbud som «morgengave» til et samarbeidsparti og overlate pelsproduksjonen til andre land, med en langt dårligere dyrevelferd enn i Norge.
· Vi vil ha en norsk industri som bygger på de konkurransefortrinnene vi har. Som rein norsk kraft. Vi har et strålende konkurransefortrinn som gir oss mulighet til å utvikle nye produkter og ny teknologi. Da kan vi ikke bygge nye utenlandskabler som ødelegger dette konkurransefortrinnet, slik som den private kraftkabelen til Skottland.
· Vi vil ha en havbruksnæring som vokser under klare miljøkrav og som gir tilbake til de lokalsamfunnene som stiller areal til rådighet og er gode samarbeidspartnere for næringa. Da kan vi ikke åpne for en ny statlig skatt på næringa og fjerne de fordelene som lokalsamfunn har.
· Vi vil øke matproduksjonen og satse på et livskraftig jordbruk. Da kan vi ikke forby all nydyrking på myr, da må vi utnytte den jorda som kan dyrkes i Norge. I en god del tilfelle så vil det være myr.
· Vi vil ha en tjenestenæring og handelsnæring som har gode og forutsigbare vilkår. Det er helt avgjørende for å våge å satse innen disse næringene. Da kan vi ikke ha uforutsigbare avgiftsøkninger som kommer som julekvelden på kjerringa. Flyseteavgiften ødela for flyplassen på Rygge, sukkeravgiften har ødelagt mye for næringsmiddelindustrien.
Dette er bare noen eksempler på viktig næringspolitikk for Senterpartiet. Det er samtidig seks eksempler på områder hvor dagens regjering rett og slett framstår som næringsfiendtlig.
Hvorfor skjønner ikke Høyre næringsmiddelindustriens utfordringer? Hvorfor vil Høyre bygge nye kabler som gir dyrere strøm til norsk industri? Hvorfor utreder Høyre en ny statlig skatt på havbruksnæringen? Hvorfor tviholde Høyre på umulige særregler for treforedlingsindustrien som truer en sårbar men veldig viktig grønn næring? Hvorfor ønsker Høyre en deregulering av taxi-næringen som nesten ingen i næringa vil ha?
Det er rett og slett forbløffende å måtte konstatere at Høyre er blitt et næringsfiendtlig parti, et parti som til og med aksepterer å forby privat næringsvirksomhet. Jeg ser at Høyres landsmøte og Frp’s landsstyre nå har vedtatt at de ikke vil ha statlig skatt på havbruk. Hvis vi virkelig skal tro at Høyre og Frp mener dette, så bør de la være å bruke tid, krefter og ressurser på en videre utredning av en slik skatt. Senterpartiets utfordring til regjeringen er derfor enkel: Avblås den igangsatte utredningen, først da kan vi kanskje tro at dere mener noe med dette.
---------
Kjære landsmøte! Det siste året har det vært diskusjon om at Senterpartiet ikke vil innordne oss alle etablerte sannheter i klimapolitikken. Å tenke selvstendig i klimapolitikken medfører lett merkelapper som populistisk eller lettvint. Men, å tenke selvstendig og kritisk er ingen av delene. Klimadebatten trenger nye blikk.
Grunnene til at Senterpartiet stiller spørsmål ved noen såkalte sannheter i klimapolitikken, er at vi ønsker en klimapolitikk som har gjenklang hos så mange som mulig. En klimapolitikk med sterk legitimitet. Symbolpolitikk på klimaområdet har vi ikke tid til. Senterpartiet er ute etter en klimapolitikk som er kraftfull og effektiv.
For klimaendringene er en av vår tids største utfordringer. Spørsmålet er ikke om Norge skal ha en klimapolitikk, men om hvilke klimatiltak som virker best og raskest.
Det er noen som mener at nær sagt all klimapolitikk kan løses med grønne avgifter. Senterpartiet er ikke der.
Vi mener klimapolitikken må være rettferdig både sosialt og geografisk. Da er usosiale avgifter for alle en helt feil vei å gå. Avgifter rammer alle likt enten du tjener 200 000 kroner eller tjener én million. Det rammer likt enten du har valgmuligheter eller ikke. Mange bruker begrepet «forurenser må betale» – et begrep fra 1990-tallet som fungerte godt for enkeltvise utslipp fra en eller flere store forurensere. Det fungerer mye dårligere når vi snakker om hele befolkningen. Når det gjelder hele befolkningen må du også ta i betraktning hvilke valgmuligheter folk har. Alt annet blir feil.
Derfor har Senterpartiet reist en debatt om bruk av såkalte grønne avgifter, som vi i mange tilfelle mener kun er fordekte inntektskilder for staten, uten noen synderlig klimaeffekt. Det er interessant å se at denne debatten nå bli adoptert av statsministeren.
La meg ta to eksempler.
For to år siden økte regjeringen drivstoffavgiftene med 35 øre og hevdet at dette var for å redusere klimagassutslipp. Problemet er at beregninger fra transportøkonomisk institutt viser at dette nesten ikke gir klimakutt. Derfor ville Senterpartiet heller ikke være med på det. Vi vil heller omstille næringstransport gjennom et CO2-fond som kan gi over 60 ganger så store klimakutt. Å gjøre næringstransporten i Norge fossilfri er et enormt løft. For oss handler dette rett og slett om hva som teller mest og som gir effektive klimakutt.
Noen tar til orde for avgift på kjøtt som klimatiltak. En slik avgift vil føre til at vi importerer mer kjøtt i stedet for å produsere sjøl. Stikk i strid med alle målsettinger om matproduksjon, dyrehelse og bruk av grasressursene i landet vårt. Derfor har Senterpartiet også gått imot dette. Vi vil heller omstille jordbruket til å bli fossilfritt gjennom å skifte ut diesel med biodiesel og å bruke mer bioenergi, bergvarme, soleenergi og hydrogen. Høgskolen i Innlandet har beregnet at et fossilfritt jordbruk kan ta en stor andel av jordbrukets samlede utslipp.
Senterpartiet mener rett og slett at vi må vekk fra avgifter som rammer skjevt både sosialt og geografisk og over på de brede tiltakene som bidrar til omstilling både i transport, husholdninger, industri og jordbruk.
Det er noen som mener at den beste klimapolitikken er vern. Senterpartiet er ikke der.
Senterpartiet mener at en viktig del av klimaløsningen er å tenke bruk i stedet for vern. Vi løser ikke klimaproblem bare ved å kutte utslipp, vi må også øke opptaket av karbon. I perioden 2010 til 2030 ligger karbonopptaket i skog an til å bli redusert med 5,3 millioner tonn CO2. Det er alvorlig. Det utgjør like mye som de samlede utslippene fra personbiltrafikken. Det er en utvikling som må snus. Som et stort skogland må vi sikre mer opptak av karbon på eget areal. Oppskriften er en mer aktiv bruk av skogen. Vi må øke skogproduksjonen, hogge når skogen er hogstmoden og plante ny skog som igjen tar opp karbon. Dette gir samtidig grunnlag for økt verdiskapning og nye arbeidsplasser i treforedlingsindustrien. Alle de verdikjedene som videreforedler fornybart råstoff må styrkes.
Klimapolitikk må gå fra å være et tema for forskere og miljøbevegelse til å bli allemannseie. Ingen skal stemples som klimafornektere fordi man peker på nye løsninger eller reiser debatt om svakheter ved enkelte klimatiltak.
Jeg er ikke klimapessimist, jeg er klimaoptimist. Vi kommer til å klare det, men vi kan feile dersom grupper i samfunnet føler at de straffes fordi de tjener lite eller fordi de bor utenfor de store byene. På klimaområdet mer enn på noe annet område gjelder det at alle må med!
Den siste rapporten som kom fra FN, den såkalte 1,5-gradersrapporten sier ikke at all olje og gassproduksjon i verden må fases ut. Den sier at bruken av olje må reduseres med 40 % til 2030 og gass med 50 % til 2050. Det kommer til å skje, men særlig gass kommer til å være en viktig del av verdens energimiks også etter 2050. Rapporten viser til at 25 % av verdens energimiks i 2050 vil være fossile brensler. Med dette scenariet foran oss må vi tenke oss nøye om når det gjelder hva vi skal gjøre med norsk olje- og gassproduksjon.
Som en av Ciceros fremste forskere Asbjørn Torvanger sier det i en artikkel i siste Syn og Segn: «Det hjelper lite om Norge reduserer sin oljeproduksjon dersom andre land erstatter det meste av denne produksjonen». Og det er nettopp det som kommer til å skje. Skulle vi velge en slik linje hjelper det hverken klimaet eller Norge. Med en slik linje kan vi faktisk risikere at det blir mer klimautslipp globalt, ikke mindre.
Den mest effektive veien for redusert oljeproduksjon, er derfor å redusere etterspørselen av olje. Det gjør vi gjennom en massiv satsing på fornybar energi, elektrifisering av transportsektoren, elektrifisering på norsk sokkel og forbud mot oljefyring, for å nevne noe. Det er en omstilling vi er i full gang med, men hvor mye mer, både kan og må skje. I et langsiktig bilde hører også med en sterk satsing på karbonfangst og lagring, samtidig som norsk gass kan eksporteres og bli omdannet til hydrogenproduksjon.
---------
Kjære landsmøte, nå må vi rette blikket framover. Når vi samles til vårt neste landsmøte er det et halvt år igjen til stortingsvalg. Vi har mye som skal gjøres i årene som kommer. I 2021 må vi være sterke nok til å styre utviklingen. Da må vi også ha klart for oss hva som må endres.
Senterpartiet har tatt på seg et stort ansvar når vi har blitt det fremste opposisjonspartiet til Høyre og Frp. Vi ser på målinger at flere og flere er enige med oss i den retningen vi peker på. Men, suksessen forplikter oss videre.
Underveis må vi være flinke til å minne hverandre om at vi er heldige som får være med på dette. Jeg tror alle som husker EU kampen på 1970- og 1990-tallet kan skrive under på at man følte at man hørte til i et lag, en bevegelse.
Vi skal fortsette å være tydelige. Vi skal fortsette å si det vi mener er riktig vei for Norge. Vi skal fortsette å påpeke når regjeringen gjennomfører grep som rammer vanlige folk. Vi skal vinne valget til høsten, det er første steg mot 2021. Vi skal vise dagens regjering at de ikke bare står opp mot Senterpartiet, de står opp mot en folkelig bevegelse.
Kjære landsmøte, dette landet trenger en bedre balanse. Det trenger en ny retning. Derfor trengs Senterpartiet.