Parlamentarisk leder i Senterpartiet Marit Arnstads innlegg i stortingsdebatten om endringer i regjeringen 30. jaunar 2020:

 

President

Dette er det tredje året på rad at vi i Stortinget har en debatt om regjeringsendringer. Erna Solbergs flertallsdrøm varte ganske nøyaktig et år. Såkalt bredt borgerlig samarbeid mellom de fire partiene viste seg å være en umulighet. Nå har vi altså fått fjerde episode i serien om Solberg-regjeringen. Den er nå en mindretallsregjering basert på 61 representanter i Stortinget.

Den solbergske parlamentarismen har med dette kulminert. Det partiet, Frp, som ga opphav til begrepet og som stadig sa én ting i regjering og noe annet i Stortinget, har nå gått ut av regjeringen – forlatt Granavolden. De regjeringspartiene som sitter tilbake skal regjere videre på den plattformen som de fire partiene, også FRP, var enige om.  Uten at noen – heller ikke statsministeren – på tirsdag kunne gjøre rede for hva dette betyr for landet.

De første signalene som kom allerede dagen da Frp gikk ut av regjering viser at Frp er forberedt på å være støtteparti for regjeringen når det trengs. Ja, en kunne nesten ane at her var det inngått en slags forståelse om at Frp skulle sikre fletall både for revidert budsjett og statsbudsjettet til høsten. 

Senterpartiet har gjennom alle de fire stadiene av Solbergs regjering vært det tydeligste opposisjonspartiet til regjeringens politikk. Det vil vi fortsette å være.

Statsministerens redegjørelse på tirsdag ga ikke så mye veiledning på hvor regjeringen vil gå de neste 20 månedene. Den var uhyre kort. Da er det desto viktigere at regjeringen har slått fast at i tillegg til det som ble sagt på tirsdag, så vil regjeringen legge Granavolden-erklæringen til grunn for sitt arbeid. Etter SPs mening vil det å regjere på Granavolden bety at sentraliseringspolitikken kommer til å fortsette med uforminsket kraft

Høyres tydeligste seier i Granavolden-erklæringen var at partiet fikk slått fast at kommunereformen skal fortsette – og være ett av regjeringens viktigste prestisjeprosjekt. Det betyr at fylkesmennene nok en gang har fått i oppdrag å presse kommunene til å sitte på samlinger og seminarer for å «mørne» til sammenslåing. Samtidig fortsetter arbeidet med å vri kommuneøkonomien slik at de som er små, blir straffet.

I det hele tatt ser det ut som om regjeringens mantra om likeverdige tjenester er bare et mantra –– og ikke noe annet. For kommuneøkonomien strammes til.  Likeverdigheten strekker seg ikke så langt at man fullfinansierer barnehagenormen, den strekker seg ikke så langt at man tar ansvar for de krav og forpliktelser som staten pålegger kommuner og fylker.

Det vi har sett de siste månedene når det gjelder kystfylkene illustrerer dette. Kystfylkene kom særlig dårlig ut den gang da H og Frp endret kostnadsnøkler for fylkene. De har kommet dårlig ut av at staten har lovet el-ferjer, men ikke vært villig til å betale for løftet. Staten vil ikke være med på å ta ansvar. Flere fylker har vært nødt til å øke ferjeprisene slik at det går hardt utover vanlige folk. Regjeringen sitter bare og ser på, selv om den innerst inne vet at problemet oppstår på grunn av for små bevilgninger fra staten til fylke. Regjeringen satser alt på ett kort: At baker skal rettes for smed – og at velgerne ikke skal forstå sammenhengen. 

I forrige uke gikk Frp ut i det jeg vil kalle «opposisjonsrus» og ville gjøre om på sammenslåingen av Viken og Troms og Finnmark. Så slo de retrett få dager etterpå. Begeistringen svant fort, til skuffelse for mange av deres egne velgere i Buskerud, Akershus, Østfold, Troms og Finnmark. Nå skal det plutselig ikke gjøres noe med regionreformen likevel. Det betyr at velgerne nå må ta stilling til denne reformen ved stortingsvalget neste høst.    

En annet tydelig tegn på at sentraliseringen vil fortsette fikk vi denne uken da høyrepartiene stemte ned SPs forslag om å stanse domstolsentraliseringen. SP mener at det ikke er akseptabelt at to tredjedeler av tingrettene i Norge kan bli fjernet gjennom en storstilt sentralisering. Det betyr færre statlige arbeidsplasser i distriktene og større avstand til rettsvesenet for svært mange. Regjeringen lar igjen struktur komme før innhold og kvalitet.

I Granavolden-erklæringen holder regjeringen fast ved at den storstilte politisentraliseringen de er i ferd med å gjennomføre, bør kalles en «nærpolitireform». Prosjektet har vært frontet av en rekke – en lang rekke! – justisministere fra Frp. Både Høyre og Frp legger stor vekt på at den må fullføres. Det er snart ikke politi igjen i store deler av landet og politiets lokalkunnskap og forebygging er mange steder en saga blott. Vi har sett utallige eksempler på hva dette fører til, men likevel fortsetter regjeringen ferden.  Jeg har ikke noe håp om at Frp’s uttreden av regjeringen kommer til å endre på dette. Til det  trengs det et regjeringsskifte.

Alt tyder på at Frps fremste oppgave i Stortinget blir å være støtteparti for høyreregjeringen. De vil protestere på noen punkter, heve fanen høyt i enkeltsaker, men være med på det meste av ferden. Frp gjør nå sitt ytterste for å distansere seg fra sitt eget regjeringsprosjekt, som de har hatt fullt ansvar for i seks år og tre måneder. Det gjør de fordi «regjeringen er dønn upopulær» som en ledende Frp-politiker har sagt offentlig. Observasjonen er selvfølgelig riktig, men Frp har gått glipp av et sentralt faktum. Hvis regjeringen er «dønn upopulær» så handler det først og fremst om politikken. Og hvis sentraliseringpolitikken fortsetter med uforminsket kraft, hjelper det neppe Frp at de skal sitte i Stortinget og gi regjeringen sin velsignelse i viktige saker. Det som i realiteten skjedde i forrige uke, var at Frp erklærte at de resten av stortingsperioden kom til å seile under bekvemmelighetsflagg, og at de satser alt på at velgerne tro på polemikk framfor politikk.

Da regjeringen ble presentert på forrige fredag, hadde statsministeren fjernet flere av de statsrådspostene som for oss i Stortinget framsto som både kuriøse og lett forvirrende. Vi fikk aldri helt rede på hvilket konstitusjonelt ansvar samfunnsikkerhet- og beredskapsministeren egentlig hadde. Hver spørretime her i Stortinget ble nærmest en unnamanøver, med en statsråd som ikke kunne svare for viktige beredskapsspørsmål fordi hun ikke hadde noe ansvar for dem.

I den nye regjeringen er det imidlertid dukket opp en ny statsrådspost. En distrikts og digitaliseringsminister. Det er fare for at denne posten kan bli like forvirrende som samfunnsikkerhet- og beredskapsministeren var. For hva har denne statsråden konstitusjonelt ansvar for?  Det er nesten lettere å si hva hun ikke har ansvaret for enn hva hun har ansvar for. Hun har ikke ansvar for de utallige struktrurreformene til denne regjeringen, hun har ikke noe ansvar for næringspolitikk i distriktene, hun har ikke noe ansvar for samferdsel, hun har ikke noe ansvar for kommunereform eller kommuneøkonomi. Med andre ord hun har ikke noe ansvar for nesten alt som er viktig for norske distrikt. Igjen virker det som om regjeringen tror at velgerne kan forledes til å tro at en ministerpost med et tilforlatelig navn vil endre oppfatningen av regjeringens profil. Men igjen vil jeg si: Det handler om politikken. Om sentraliseringspolitikken fortsetter med uforminsket kraft, hjelper det ingenting om den markedsføres av den distriktsminister.

President, jeg må også kommentere avgiftspolitikken. Høyre og Frp’s strategi helt fra 2013 har vært å gi store skattelettelser til de som har mest, samtidig som avgiftene har økt for folk flest. Noen avgiftsøkninger har rammet næringslivet og transporttilbudet i distriktene kraftig – det er nok å minne om sukkeravgiften og flyseteavgiften. Før regjeringen ble en flertallsregjering på Granavolden opplevde vi flere år hvor uforutsigbart ting skjedde i skatte- og avgiftsopplegget i budsjettforhandlinger i Stortinget. Nå er vi tilbake til samme situasjon, og jeg frykter for hva et budsjettforlik mellom regjeringen og Frp til høsten kan komme til å handle om. Erfaringene har vist at når det foregår budsjettforhandlinger på bakrommet mellom de fire partiene, er det meste i spill – og løsningene kan til tider bli katastrofalt dårlige.

President, jeg vil avslutte med å gå tilbake til det som bør være utgangspunktet for oss alle i denne sal. Det er politikken som teller – det er beslutningene om hvordan landet styres som er selve kjernespørsmålet for oss i landets høyeste folkevalgte organ. Mange forsøker å avlede oppmerksomheten fra politikken – ved spin, ved avledningsmanøvrer, ved endringer i persongalleriet.

Kombinasjonen av en svekket regjering og et frittgående Frp i Stortinget kan vise seg å bli en farlig politisk cocktail for alle dem som er opptatt av å utjevne forskjeller, både sosialt og geografisk.

President, Senterpartiet kommer til å gjøre sitt for å klargjøre politiske ansvarforhold – og fortsette arbeidet som det tydeligste opposisjonspartiet i Stortinget.  Både regjeringen og Frp kan være helt trygge på at vi kommer til å være forutsigbare, selv om de selv ikke kan love det samme.