Meny
Bli medlem
2019 Nestleder Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim - portrett

Senterpartiet og kampen om hegemoni i miljøpolitikken

Senterpartiet opplever at miljø- og klimadebatten har blitt underlig og virkelighetsfjern. Mange i Sp har forvaltet naturressurser på bærekraftig vis et helt liv, men opplever nå at det livsverket man har satt sin ære i å overlate til neste generasjon i enda bedre stand, blir stemplet som et miljøproblem.

Publisert: 04.03.2021

- av Anne Beathe Tvinnereim, nestleder i Senterpartiet og fylkesråd for plan, klima og miljø i Viken fylkeskommune

Sirkulærøkonomi er ikke en oppfinnelse fra det 21. århundre. Det er slik mennesker alltid har jobbet for å drøye ressursene og øke overskuddet. Forskjellen er at i dag har vi teknologiske muligheter som gjør potensialet i gjenbruk nærmest endeløst.

Der 70-tallets politiske konfliktlinje gikk mellom vekst og vern, går det i dag en konfliktlinje mellom bærekraftig forvaltning og vern. Det har blitt en kamp om hegemoni i miljøpolitikken, der folk som tilsynelatende kjemper for det samme langsiktige målet krangler om veien til målet. Klimakampen har gjort denne konfliktlinjen tydeligere. Både miljøorganisasjoner og partier skiller lag langs denne aksen.

Mens noen av oss fastslår at bærekraftig bruk av naturen må være en del av løsningen, vegrer andre seg for nærmest alle inngrep. Der noen ser mennesket og naturressursene i samspill, vil andre sette naturen under en osteklokke sånn at mennesket kan kikke på den utenfra – gjerne fra byen. Misforstå meg ikke. Inngrep må gjøres skånsomt. Truede arter må bevares og artsmangfold stimuleres. Den rekordhøye nedbyggingen av natur i dag er en stor trussel mot kloden. Men det må finnes et handlingsrom der vi kan diskutere med innestemme hvor balansen mellom bruk og vern skal gå.

Senterpartiet fylte 100 år i fjor. Tankegodset vårt fra 1920 er påfallende likt kjerneideene våre i dag, nemlig bærekraftig forvaltning av naturressursene. Derfor er det et paradoks at vi i jubileumsåret har blitt stemplet som miljøsinker. De som tar seg tid til å følge debattene i lokallag og fylkeslag over hele landet ville imidlertid møtt tillitsvalgte med høyt miljøengasjement og tro på praktiske klimaløsninger.

Senterpartiets opprinnelse stammer fra Landmannsforbundet – den første spede organiseringen av bønder og landmenn på begynnelsen av 1900-tallet. Kjernebudskapet i bevegelsen kalles gjerne «muldens evangelium» – altså matjordas evangelium. Matjorda var det hellige de kunne samle seg om, den knappe ressursen som folk skulle overleve på. Det går en direkte linje fra «muldens evangelium» til Senterpartiets kamp for jordvern og andre fornybare ressurser. Synet på at fornybare naturressurser er noe større enn vår tids kortsiktige jag etter profitt, forener oss.

En framtidsrettet forvaltning av ressursene er en grønn tråd i partiets historie. Under Borten-regjeringen tok Sp initiativet til å opprette et eget ressurs- og miljødepartement, som skulle samle forvaltningen av alle naturressurser i ett departement. Forslaget strandet internt i regjeringen, og senere fikk vi i stedet miljøverndepartementet slik vi kjenner det; preget av sektordepartementenes begrensninger. Da oljen ble oppdaget ved inngangen til 1970-tallet markerte Senterpartiet seg tydelig på miljøets side, og advarte mot et for høyt oljeutvinningstempo.

I 1974 fremmet partiet viktige prinsipper for framtidas miljøpolitikk: Stabilisering av energiforbruket og avvisning av atomkraft, sammen med utbygging av fornybar energi og satsing på energieffektivisering. I 1978 gikk partiet imot utbygging av Altavassdraget. I 1989 gikk partiet til valg på sin kanskje mest ambisiøse klimamålsetting noen gang: Å halvere norske CO2-utslipp innen år 2000. En av fanesakene til partiet i EF-kampen var miljø og bærekraftig utvikling. Partileder Jakobsens budskap var at «nå er det på tide å begynne å bore etter løsninger på land».

I 2000 ble Sentrumsregjeringa, med Marit Arnstad som olje- og energiminister, felt på kabinettspørsmål om bygging av gasskraftverk. Avtalen med Sverige om grønne sertifikater ble kjempet fram av Senterpartiet i 2010. Utfordringer har dukket opp i kjølvannet av denne ordningen, men ambisjonen om en storstilt satsing på fornybar energi står ved lag.

Nå vil leseren innvende at vi må vurderes utfra hva vi gjør i 2021, og det må vi selvsagt. Vi bør vurderes på vår vedtatte politikk, og partiprogrammet slår fast at «Norge må gå foran i klimaarbeidet (..) Som et rikt, oljeproduserende land har Norge et særlig ansvar for å gå foran i arbeidet med klimaomstilling.»

I 2019 vedtok Senterpartiets landsmøte at «utvikling av alternative energikilder og ny fastlandsindustri må gjennomføres parallelt med at produksjonen på norsk sokkel går ned. Norsk olje slipper ut like mye klimagasser som annen olje når den forbrennes. Senterpartiet vil jobbe for at bruken av fossile energikilder etter hvert fases ut nasjonalt og globalt.» Vi ønsker å bruke statens muskler til å utvikle det norske samfunnet til et lavutslippssamfunn, og vi slår også fast at skatte- og avgiftssystemet er et viktig virkemiddel for å kutte klimautslipp.

Det er imidlertid altfor enkelt å hevde at utslippene vil gå ned bare vi innfører en flat CO2-avgift overalt. Dersom teknologien for fossilfrie løsninger er umoden, er det ikke fornuftig å øke avgiftene uten andre virkemidler. Dessuten må ikke en CO2-avgift utformes slik at vi får karbonlekkasje til utlandet, men slik at industrien får insentiver til omstilling og økt konkurransekraft. Det er dårlig klimapolitikk å gå fra norske produkter med lavt klimaavtrykk til import av produkter med høyere klimaavtrykk.

I vårt nåværende prinsipprogram står det også at «…et «grønt skatteskift» må være forutsigbart og koblet til andre tiltak som sikrer sosial og geografisk fordeling (..) Vi er heller ikke med på å bruke klimasaken som argument for å fjerne skattene for dem som har mest, og erstatte dem med avgifter som rammer dem som har minst.» Et av problemene i debatten om CO2-avgift er at den alltid ender opp med å bare handle om privatbilismen. Nøkkelordet for klimaavgiftene er differensiering. Næringer som omfattes av EUs klimakvotesystem bør neppe utsettes for mer pisk, men omstilles gjennom støtteordninger. Oljesektoren tåler en høy CO2-avgift, samtidig som det kan gi viktige insentiver til omlegging.

For ikke-kvotepliktig industri kan noe høyere avgifter øke insentivene til å bytte til grønnere alternativer, for eksempel å gå fra fossil til bioenergi eller strøm. I landbruket må vi skille mellom fossile utslipp og biologiske utslipp. I flybransjen vil neppe økt avgift være hensiktsmessig, siden man alt har mange særnorske avgifter på CO2.  Parisavtalen ligger til grunn for norske forpliktelser på klima. I fjor la Norge fram sine nye klimamål til FN. Vi skal kutte minst 50 prosent innen 2030, med mål om 55 prosent. Dette stiller Sp seg bak. Utfordringen er å finne de riktige virkemidlene for å nå målene.

Klimapolitikken må spille på lag med andre viktige mål vi prøver å nå. Vi ønsker en klimapolitikk som bidrar til å redusere geografiske og sosiale forskjeller, heller enn å forsterke forskjellene mellom grupper. Vi er nødt til å samle bred støtte til tiltak for å hindre framtidig temperaturøkning. Jeg vil utfordre alle som er opptatt av både klimapolitikken og en aktiv fordelingspolitikk til en fordomsfri diskusjon om klimatiltak i lys av andre overordnede mål. Sp sitter ikke på alle fasitsvar, men vi har noen legitime bekymringer. Vi sitter også med høye ambisjoner på miljøområdet, og de deler vi heldigvis med mange andre gode krefter.

Relaterte personer

Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim

2. nestleder Les mer