Meny

Senterpartiet vil ha en ny politisk kurs

- Diskusjoner om etablering av koalisjoner er bestandig interessante, men de er bestandig til sjuende og sist en diskusjon om virkemidler. Målet for Senterpartiet er en ny politisk kurs, med tjenester nær folk, et levende folkestyre, et fellesskap der vi tar vare på hverandre, der folk føler trygghet for liv og helse, og et internasjonalt samarbeid der rettferdig handel og solidaritet med de svakeste står sterkt, sa Marit Arnstad i Stortingets trontaledebatt.

Her kan du se video med Marit Arnstad, parlamentarisk leder i Senteråpartet sitt innlegg i Stortingets trontaledebatt 3. oktober 2018:

Marit Arnstads innlegg med replikkordskifte:

Marit Arnstad (Sp): Det er ingen overdrivelse å si at det kommer til å bli en nokså spesiell politisk høst i høst. Mange av debattene vi står overfor i Stortinget, kan komme til å bli preget av strategi i relasjon til både andre partier og også til en viss grad av politisk spill.

Senterpartiets rettesnor uansett hvordan den politiske høsten forløper, kommer til å være sakene – de sakene vi har lovet våre velgere å kjempe for, og de sakene vi mener kan bidra til å endre Norge. Diskusjoner om etablering av koalisjoner er bestandig interessante, men de er bestandig til sjuende og sist en diskusjon om virkemidler. Målet for Senterpartiet er en ny politisk kurs, med tjenester nær folk, et levende folkestyre, et fellesskap der vi tar vare på hverandre, der folk føler trygghet for liv og helse, og et internasjonalt samarbeid der rettferdig handel og solidaritet med de svakeste står sterkt.

Debatt om samfunnssikkerhet og beredskap er en grunnleggende debatt om trygghet for alle, og det må være en debatt om trygghet for alle uansett hvor de bor i dette langstrakte landet – trygghet for at hjelpen kommer raskt om du blir akutt syk, trygghet for at branner blir slukket, og for at politiet raskt rykker ut når liv og helse står på spill.

Tusenvis av mennesker i våre nødetater gjør en fantastisk innsats hver dag. Sist så vi det i sommer, da skogbranner herjet både i Norge og i Sverige. Innsatsen til vårt brannvesen var av ypperste merke. Likevel tror jeg det er grunn til å si at mange rundt omkring i landet føler en større utrygghet for om de vil få hjelp raskt nok dersom noe skjer. Sentralisering i de statlige etatene er en viktig årsak til det. De siste årene har det vært stadig flere eksempler på at politiet kommer for sent til hendelser, eller at de ikke kommer i det hele tatt. Knivstikkinger blir vurdert som unødvendig å rykke ut til, og når utrykking skjer, tar det svært lang tid før politiet er på plass. Så gjennom politireformen har vi fått en situasjon med lengre avstander, mindre lokal forebygging og dårligere kontakt mellom politi og innbyggere.

Så har vi fått et politi som i mange tilfeller enten ikke rykker ut, eller som kommer altfor sent. Det er ganske talende at både Arbeiderpartiets representant her i dag og Knut Arild Hareide, Kristelig Folkepartis leder, i sin tale til landsstyret sist uke var nokså skuffet over det forliket som de inngikk med regjeringspartiene om hvordan denne politireformen har utviklet seg. Det er lett for Senterpartiet å forstå at de er skuffet over det. Problemene i politiet hoper seg opp, men det er ingen sjølransakelse å se hos regjeringspartiene. Det bekrefter også replikkordskiftene her i dag, ingen vilje til å se på de krisepregede tilstandene som en ser i enkelte deler av politiet. Tvert imot, en tviholder på den offisielle forklaringen om at alt står bra til.

Nå er det veldig mange av oss som spør oss om det er slik at ambulansetjenesten blir den neste nødetaten der denne regjeringen skal bidra til en ødeleggende utvikling av sentralisering. Ambulansetjenesten foreslås nå endret mange plasser. Som for politiet foregår det gjennom etater og direktorat. Helseforetakene lager scenarioer for hvordan ambulansene skal sentraliseres, og allerede i dag er det slik at i de aller fleste kommunene overholder ikke ambulansetjenesten sine responstider. I mitt eget valgdistrikt ble det gjort en undersøkelse som viste at bare 4 av 48 kommuner overholder tidene, og i noen distriktskommuner må akutt syke vente en time – eller nesten en og en halv time – før ambulansen kommer. For en nødetat der hvert minutt teller i arbeidet for å redde liv, er dette dramatisk. Får helseforetakene gjennomslag for færre ambulansestasjoner, er det et problem som kommer til å eskalere. I tillegg er det meningsløst å sentralisere en slik tjeneste i en tid der mange eldre og syke faktisk bor hjemme lenger enn de gjorde før.

Senterpartiet kommer ikke til å sitte stille og se på at ambulansene sentraliseres, og at folk mister trygghet for å få hjelp raskt. Derfor har vi også fremmet et forslag i Stortinget, som skal til behandling i høst, om å få lovfestet responstidene for ambulansetjenesten. Det vil gi helseforetakene en klar ramme å arbeide innenfor. I dag er det bare det kommunale brannvesenet som er underlagt lovpålagt responstid. Det er på tide at de store statlige etatene møter de samme kravene.

På beredskapsfeltet er det dessverre slik at regjeringens politikk er preget av at bare alt blir større, er det bedre. Men det blir altså ikke bedre ambulansetjeneste av at ambulansetjenesten sentraliseres. Det blir ikke bedre nærpoliti av at politiet sentraliseres, og det skal ikke være slik at det i store deler av Distrikts-Norge er brannvesenet som er den første og mange ganger den eneste som kommer til et skadested.

Regjeringens forslag om tvangssammenslåing av fylker vakler videre. Regjeringen mener åpenbart at reformen er så viktig at den skal tvinges gjennom koste hva det koste vil. Det siste halve året har Finnmark med et overveldende flertall sagt nei til å bli slått sammen, og i det planlagte Viken har alle fylkestingene sagt nei til sammenslåing. Likevel virker regjeringen fast bestemt på å tvinge sammenslåingen gjennom. Jeg er for en gangs skyld enig med VG, som på lederplass sier at dette «må være noe av det sletteste politiske håndverket på lang tid». Vi snakker om – for igjen å sitere VG – «hurtigsnekrede kompromisser på lukkede bakrom». Uten noen saklig begrunnelse, uten noe utredet grunnlag, uten noen logisk sammenheng og uten å sammenfalle med statens regionale inndeling er altså utgangspunktet at en skal ha elleve fylker – ti, elleve fylker – og det betyr at en må etablere sammenslåing i Nord-Norge og også den geografiske rariteten Viken. Å bruke metoden «tenk på et tall» kan i sannhet få tunge konsekvenser.

I dag synes det nesten som om det bare er formalistiske argumenter igjen i denne saken. Partiene bak vedtaket lar seg åpenbart styre av en slags redsel for at noen av dem kan svikte hverandre i en sak der ingen egentlig har noen vilje til å forsvare det resultatet de sitter igjen med. Det er ikke rart at folk rister på hodet over det som skjer. Det beste rådet vi som ser på dette skuespillet, kan komme med, henter jeg gjerne fra fjellvettreglene: Det er ingen skam å snu.

Globalisering har preget den politiske debatten siden 1980-tallet. Vi har til stadighet fått høre følgende budskap i stadig nye innpakninger: Nasjonalstatene er ikke store nok til å møte framtida, de er for gammeldagse. Det hevdes at økonomi, teknologi, kultur, politikk og miljø krever at nasjonalstaten endrer system og overfører makt enten til overnasjonale organer eller til markedet, eller aller helst begge deler samtidig. Nyliberalismen eller markedsliberalismen hadde et slags moralsk initiativ rundt 1980 med Margareth Thatcher og Ronald Reagan. Da den kommunistiske østblokken kollapset på slutten av 1990-tallet, virket det som om ingenting kunne stoppe politikkens tilbaketrekning og markedets frammarsj. Alt dette påvirket oppfatningen rundt om i verden om politikkens muligheter og politikkens begrensninger. Det er en trend Senterpartiet bestandig har problematisert, og for et parti med dype røtter i norsk motkultur er det helt naturlig.

Senterpartiet vil løfte fram den demokratiske og liberale nasjonalstaten som et ideal, og dermed også det mellomstatlige samarbeidet. Senterpartiet har ingen markedsangst. Markedet er tross alt den beste mekanismen vi har for å regulere tilbud og etterspørsel, men markedskreftene må alltid balanseres av folkevalgt styring. Folkets demokratiske institusjoner kan aldri lene seg tilbake.

Vår kritikk av markedsliberalisme og overnasjonalitet handler om folkestyre og velferd, om fornuftig forvaltning av naturen og også om internasjonal solidaritet. Vår modell er et Norge som er åpent mot verden, men også et Norge der vi beholder nasjonal kontroll over de sentrale politiske verktøyene, som gjør det mulig for oss å sikre vår samfunnsmodell med full sysselsetting, med et anstendig arbeidsliv, med et næringsliv som kan vokse i alle deler av landet, med et godt utbygd og desentralisert velferdssamfunn og med et folkestyre som sørger for at folk kan påvirke beslutninger som angår dem.

I dagens debatt legger Senterpartiet fram en rekke forslag. Et av de forslagene er å be om at det framlegges en stortingsmelding om avgiftspolitikken. Avgiftspolitikken har blitt et viktig tema i mange politiske debatter de siste årene. Hvordan slår avgiftspolitikken ut for konkurranseevnen til vårt nasjonale næringsliv? Hvordan slår avgiftspolitikken ut fordelingsmessig? Det er to av de temaene som er jevnlig oppe til debatt.

Jeg har også merket meg at enkelte partier er opptatt av hvordan kommunale avgifter er innrettet, og om de virkelig dekker sjølkost. Felles for ulike sider av kritikken mot avgiftssystemet er at det rammer likt uansett økonomi, og derfor i sin natur er usosialt. Disse ulike sidene ved avgiftspolitikken bør diskuteres bredt og ses i sammenheng, og det vil en stortingsmelding gi oss mulighet til.

Med det vil jeg få lov til å ta opp forslagene fra Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Marit Arnstad har da tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Nils Kristen Sandtrøen (A): Representanten Arnstad var innom både tørke og behov for demokratisk styring i bred forstand, i innlegget.

Til tørken: Vi har hatt en av de verste tørkesituasjonene på over 100 år, her på Østlandet. Da er det interessant at representanten i innlegget sitt var innom nettopp en høyreliberalistisk side – som nå sitter i regjering – som under den verste tørken sa at nei, vi skal sitte stille, vi skal være passive, og vi vil ikke investere friske midler for å ta vare på jordbruket i starten. Heldigvis stilte vi opp fra landbruksflertallet og presset Fremskrittspartiet og Høyre på plass, noe som har vært med å avhjelpe situasjonen noe.

Spørsmålet mitt til representanten er om Senterpartiet vil være med Arbeiderpartiet videre i tankegangen med å forsterke landbruket vårt i å møte de klimautfordringene de står overfor når det gjelder det å sørge for trygg mai i framtiden.

Marit Arnstad (Sp): Jeg takker egentlig for muligheten til å få lov til å si noe om ting jeg ikke dekket i innlegget mitt, fordi jeg tror tørken vi hadde i sommer illustrerer flere viktige politiske debatter. Det ene den illustrerer, er klimaspørsmålene – hvor viktige de er og kommer til å være i tida framover – og det andre er debatten både om politikk for reduserte utslipp, men også hvordan vi kan drive klimaforebygging i vårt eget samfunn. Det tror jeg blir to viktige debatter i tida framover.

For landbrukets del, særskilt, illustrerer også tørken behovet for å ha en matvareberedskap og matsikkerhet knyttet til egen produksjon. Denne gangen vil vi komme oss igjennom det, og kanskje vil vi klare å importere det vi trenger, men det er klart at i en mer presset situasjon kan vi også kunne oppleve at Norge ikke lenger vil få importert alt vi trenger å importere, at det kan bli en konflikt om en del av det vi skal importere av mat. Da er egen matvareberedskap kjempeviktig. Der har Senterpartiet og Arbeiderpartiet stått sammen om å etablere kornlager, som er viktig i den sammenhengen.

Nils Kristen Sandtrøen (A): Jeg takker for svaret. Nettopp kornlagringen er et interessant eksempel. For i denne salen, i vår, mente liberalisten Jon Georg Dale at vi ikke skulle ha noen form for kornlagring fordi vi ikke visste hva vi skulle med beredskapslagre mot. Det er litt pussig at det kommer fra en regjering som har hevdet at beredskap skal være en viktig sak. Det er vanskelig å sørge for trygghet til folk i en situasjon hvis man kun har kuler og ingen mat å gi befolkningen. Vi ser selvfølgelig også at skal vi opprettholde den næringsmiddelindustrien vi har, trenger man sikker tilgang på råstoff. Derfor er den type lagring som vi ble enige om her i vår, viktig for å sørge for framtiden til mange tusen arbeidsplasser i landet vårt.

Aftenposten var innom nettopp dette temaet i en lederartikkel 1. september, og der sto det ganske klart at man ser det er et stort behov for å møte de utfordringene vi ser. Trolig kan Høyre vente et flertall mot seg fordi vi har landbruksflertallet med oss.

Marit Arnstad (Sp): Jeg tror også at på dette området vil det være et litt mer fornuftig stortingsflertall enn det landbruksministeren fra Fremskrittspartiet har gått for. Det vil styre mye av politikken. Det har vi vist når det gjelder kornlagrene, og det var veldig viktig. Jeg tror også dette er viktig når det gjelder å bruke areal i alle deler av landet. Norge er et land med lite dyrket areal. Vi må ta i bruk hele det dyrkede arealet, og vi må unngå å bygge det ned. Vi må altså ta vare på jordvernet.

Så må vi holde utmarka vår i hevd. Representanten Sandtrøen kommer fra et fylke der dessverre deler av fylket tømmes for beitedyr – for sau på beite og for storfe på beite – på grunn av en rovdyrpolitikk som har gått over styr, der man ikke er villig til å holde nede bestanden av rovdyr, på en slik måte at man faktisk kan drive med beiting i de områdene. Det er fryktelig synd å se på og en lite framtidsrettet politikk.

Hårek Elvenes (H): NRK har gjennom faktisk.no sjekket partileder Trygve Slagsvold Vedums påstander om regjeringen og sentralisering. Konklusjonen er feil. Det er rekordlav arbeidsledighet i distriktene, aldri før har færre kommuner vært på ROBEK-listen, skogbruket har sitt beste år i 2017 siden 1989, produksjonsveksten er sterk i landbruket, og færre bruk legges ned. Dette er gode resultater for Distrikts-Norge.

Da er mitt spørsmål: Hva var det som sviktet i Senterpartiets politikk gjennom åtte år, siden de ikke kan vise til tilsvarende resultat?

Marit Arnstad (Sp): Det har blitt en kjenningsmerke for regjeringspartiene nå, det at de overhodet ikke er villige til å problematisere det de sjøl har gjort eller ikke gjort. For nærpolitireformen – som fortsatt kalles nærpolitireformen, men i alt har blitt en fjernpolitireform – holder de fortsatt fast på en offisiell forklaring. Alle ser at dette har betydd sentralisering, og alle ser at dette betyr at politiet enten ikke kommer eller bruker lenger tid. Men Høyre og Fremskrittspartiet holder fast på sin offisielle forklaring. Det gjør de nok også når det gjelder andre typer ting, men her er det ingen tvil om at det skjer en rekke sentraliseringer, bitvis, i de statlige etatene. Mange eksempler kan nevnes: Statens vegvesen, som nå sentraliserer en del av sine kontorer, og HELFO, som nå sentraliserer en del av sin virksomhet – viktige statlige arbeidsplasser som nå trekkes vekk fra distriktene og inn til mer sentrale strøk. Det må være lov til å påpeke den utviklingen. Så skal vi vi sjølsagt gi ros i den grad regjeringen trenger å få ros. Vi skal gi dem ros der det er riktig og nødvendig, men det må også være mulig å påpeke de faktiske forhold.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Hårek Elvenes (H): Det er også lov å påpeke det faktum at det var et gjennomdokumentert behov for å gjøre noe med norsk politi.

Jeg har også lagt merke til at Senterpartiet har svartmalt regjeringens satsing på landmakten i Finnmark. Faktum er at GSV, Garnisonen i Sør-Varanger, nå blir en lett infanteribataljon og får tyngre våpen, Garnisonen i Porsanger gjenopprettes med en kavaleribataljon, Finnmark Landforsvar gjenopprettes, der landstridskreftene settes under en felles kommando, og HV, Heimevernet, blir også styrket i Finnmark når det gjelder mannskap og våpen.

Hva mer vil Senterpartiet gjøre for Forsvaret og landmakten i Finnmark, og hva kan Senterpartiet vise til, med hensyn til deres forsvarspolitikk gjennom åtte år, når det gjelder å styrke forsvaret av Finnmark?

Marit Arnstad (Sp): Det er ikke gjennomdokumentert at en er nødt til å gjennomføre den sentraliseringen av politiet som denne regjeringen nå har gjennomført. Det er ikke gjennomdokumentert, slik som representanten Elvenes sier. Tvert imot: Det er på et svært sviktende grunnlag at dette er foreslått. Gjørv-kommisjonen har aldri bedt om at en skulle sentralisere politiet på denne måten – bare for å ha svart på det.

Det er riktig at regjeringen har prioritert Finnmark, men problemet med denne regjeringen er at de har gjort det på bekostning av andre områder. Det går på bekostning av HV i sør, i Agder og Rogaland f.eks., og andre steder. Det er ikke det at de har foretatt nye, friske satsinger – men de har valgt å ta fra andre plasser, og så har de gitt litt til Finnmark, slik at de kan si at de har styrket det litt i nord. Men samtidig har de valgt både å svekke den militære helikopterstøtten på Bardufoss – de overholder heller ikke løftene sine i budsjettforliket på det punktet – og å omgjøre 2-bataljonen til en mobilisert avdeling, som også er en klar svekkelse.

Jan Steinar Engeli Johansen (FrP): Senterpartiet snakker ofte om nærhet og trygghet, og at vi må legge til rette for å kunne bo i hele landet. Folks private hjem er kanskje det nærmeste vi kommer trygghet, og er, sammen med arbeid, inntekt og familietilhørighet, selve grunnlaget for at vi bor nettopp der vi bor. Vi vet at Fremskrittspartiet har fått gjennomslag i regjering for å foreslå en reduksjon av eiendomsskatten på nesten 30 pst., fra 7 promille til 5 promille, noe som vil gjøre det enda lettere å bo der man bor, spesielt utenfor byene, siden vi som bor i distriktet, har høyere kostnader for å komme oss til mange av de tilbudene vi og våre barn ønsker å delta på.

Kan vi håpe på at Senterpartiet vil stemme sammen med oss for å redusere kommunenes muligheter til å beskatte innbyggernes hjem, slik at folk kan bo der de vil? Er Senterpartiet enig i at den mest rettferdige måten å betale skatt på, er å betale av det man tjener og kjøper, ikke av det man bor i? Eller er det slik at mens Senterpartiet snakker om å kunne bo hvor man vil, viker de unna når de får muligheten til å gjøre noe med det?

Marit Arnstad (Sp): Statsbudsjettet for 2019 er ikke overlevert Hans Majestet Kongen. Det er ikke framlagt for Stortinget. Det representanten nå refererer til, er en lekkasje fra statsbudsjettet. Senterpartiet har ikke noe grunnlag for å si hva som er beregningene rundt den lekkasjen. Vi kjenner ikke til innholdet knyttet til den lekkasjen. Derfor er det helt umulig for meg å kommentere innholdet i de endringene som en muligens kommer til å foreslå i statsbudsjettet. Det betyr at jeg ikke kan gi representanten svar på det akkurat nå, men jeg kan love at Senterpartiet, den dagen statsbudsjettet legges fram på formelt korrekt og riktig vis, skal gå grundig igjennom de forslagene som kommer, også når det gjelder eiendomsskatten.

Solfrid Lerbrekk: Eg vil nytta anledninga til å ta opp saken «pensjon frå fyrste krone». I akkurat denne saka er eg sjølv eit ganske godt eksempel. Eg begynte å jobba annan kvar helg som avløysar då eg var 13 år, og då eg jobba ekstra i ferien, reiste bonden med sin familie på sin ferie. Slik jobba eg fram til eg var 19 år, og då begynte eg som lærling.

Då eg var litt over 20 år, fekk eg eit brev i posten om tenestepensjon. Fyrst då hadde eg rett på tenestepensjon. Kva tenkjer representanten Arnstad om dette? Er det ikkje litt urettferdig at alle som begynner å jobba før dei er 20 år, vert snytt for tenestepensjon?

Marit Arnstad (Sp): Jeg synes at det er en interessant historie som representanten Lerbrekk forteller. Det kan være sider ved det pensjonsforliket som vi inngikk, som det er nødvendig å gjennomgå på nytt, og jeg ser ikke bort fra at dette kan være en av dem. Men Senterpartiets stortingsgruppe har ikke tatt stilling til det forslaget. Vi er også litt usikre på om det er riktig å avgjøre et slikt spørsmål gjennom et representantforslag i Stortinget, eller om det bør gjennomgå en grundigere utredning i så tilfelle – både fordi forslaget i seg sjøl er vidtrekkende og kan ha store kostnader, og fordi det kan være andre forhold som vi bør se nærmere på.

Vi skal gå inn i debatten om og behandlingen av forslaget med et åpent sinn, men vi har ikke tatt stilling for eller imot forslaget ennå.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Her finner du referat fra hele Stortinget trontaledebatt 2018: